Igår så var jeg, lill prinsen og Linda på cafe Sarpen. Det var litt godt å komme utenfor dørene faktisk. Men jeg har ikke noen særlig lyst å dra rundt med Mathias overalt da han fortsatt er så liten. Han er jo ikke mer enn 2 1/2 uke. En tur på Sarpen, som er et lite og intimt cafe var akkurat passe. Dessuten så vil jeg ikke at han skal bli syk så jeg har tenkt å unngå større butikker og kjøpesenter en stund til. I Sverige så har de gått ut i avisene og advart mot å ta med småbarn på kjøpesenter grunnet smitterisiko forbundet med RS virus. Jeg tenker det at så lenge man ikke må dra dit, hvorfor da gjøre det under de omstendighetene. Jeg venter til han blir litt større og har rukket å bygge opp litt immunforsvar.
Da vi var på Sarpen så fikk jeg en ny pose med strikketøy 🙂 Eller rettere sagt så fikk Mathias det 🙂 Et sett med jakke, bukse, lue og sokker og så to par votter. Helt nydelig! Jeg elsker hjemmestrikket! Dette settet hadde hun strikket i litt større størrelse, 9 måneder. Tanken hennes var at Mathias skulle ha noe strikketøy han kunde bruke litt lenger frem også. Sånn frem imot høsten. Jeg har noen sett som hun har strikket tidligere som fortsatt er litt store men som han snart kan begynne å bruke. Og under sommeren så er det jo begrenset hvor mye strikketøy han trenger. Så det at han fikk litt klær han kan bruke da han er blitt litt større er også gull verdt.
Jeg er heldig. Heldig som har en venninne som er en racer på å strikke! Jeg synes det er morsomt å strikke selv men jeg er langt ifra så dreven som hva Linda er. På samme tiden som det tar for meg å strikke et teppe så har hun strikket flere sett med både bukse og genser.
Lørdagen den 7/1 så våknet jeg tidlig på morgenen. Jeg trengte ikke å stå opp for jeg hadde ikke noen som helst planer den dagen. Tommy hadde alt dratt på jobb. Når klokken nærmet seg 8 så begynte jeg å kjenne sammentrekkinger i magen. Det gjorde vondt i magen og i korsryggen. Til å begynne med så var jeg ikke helt sikker på om det var kynnere eller ikke. Men ganske så raskt så skjønte jeg at det ikke var tilfelle. Sammentrekkingene kom alt mer regelmessig. Jeg prøvde å ta tiden fra hva jeg trodde var en rie til en annen. Jeg sendte en melding til kjæresten min og fortalte at jeg misstenkte at fødselen var på gang. Jeg ventet til jeg klarte å ta tiden mellom riene før jeg ringte til fødeavdelingen. Da jeg klarte å måle tiden mellom riene til 7-8 minutter så ringte jeg.
På føædeavdelingen så sa de at siden det fortsatt var ganske lang tid mellom riene og jeg ikke bodde lenger unna sykehuset så kunde jeg vente hjemme en stund til. Jeg skulle ringe opp igjen da det var mellom 2 og 4 minutter mellom riene. Jeg kunde gjerne sette meg i badekaret en stund hvis jeg hadde tilgang til det. Jeg gjorde som de sa. Imens jeg satt i badekaret så kom Tommy hjem. Ikke langt etter at han kom hjem så fikk jeg tiden mellom riene til å bli alt ifra 2 til 4 minutter. Jeg ringte til fødeavdelingen igjen. Jeg kunde vente litt til hjemme hvis jeg ville. Det ville jeg ikke. Vi var på plass på sykehuset straks etter kl 11.
På fødeavdelingen så målte de hjertelyden og frekvensen på riene. Det var 3 minutter mellom hver rie og hver rie holdt i seg i over et minutt. Etterhvert så sjekket de også hvor stor åpning jeg hadde. Jeg hadde tre cm åpning og fødselen var faktisk igang. Det var nå det skulle skje. Riene ble kraftigere og kraftigere og nå begynte det å gjøre skikkelig vondt. Jeg ble tilbudt å sette meg i badekaret da dette kunde hjelpe til å lindre smertene. Når klokken var ca 14 så satte jeg meg i badekaret. Det føltes ut som at det lindret smertene litt.
Men den følelsen var ikke langvarig. Det begynte å gjøre så vondt at jeg måtte fokusere skikkelig på pusten. Jeg klarte, så langt, fortsatt å puste meg igjennom hver rie. Jeg klarte ikke å ligge ned i badekaret, jag satt som en frosk med benene og armene på badekarkanten. Kjæresten min satt ved siden av badekaret med en klut i hånden som han brukte til å ha vann på ryggen min. Det var behagelig og godt imellom riene. Hver gang det kom en ny rie så presset jeg neglene mine inn i tommene mine så hardt jeg bare kunde. Det at jeg fikk vondt et annet sted kanskje skulle gjøre at det føltes mindre vondt når riene kom? Det gjorde det ikke (Jeg hadde røde merker etter neglene mine på tommene i to dager etter fødselen).
Imens jeg satt i badekaret så mistet jeg alt begrep om hva klokken var. Den ene jordmoren dro hjem og en annen kom på jobb. Den nye jordmoren sa at hun skulle sjekke åpningen igjen i 17 tiden. Jeg tror at det var i 15 tiden hun sa det men jeg er ikke helt sikker. Jeg husker bare at det føltes ut som at det var en hel evighet igjen til klokken var 17. Etter en liten stund så begynte det å føles ut som at jeg måtte bæsje. Når jeg sa dette til jordmor så bestemte hun seg for å måle åpningen med det samme. Hun sa at det var den følelsen jeg skulle ha da lillemann begynte å presse. Hun ble overrasket da jeg brått hadde 6 cm åpning. Jeg fikk ikke lov til å presse. Jeg måtte prøve å holde igjen uansett hvor vanskelig det var. Jeg fikk ikke lov til å presse før jeg hadde full åpning. Gutten min ville ut men kroppen min var ikke klar for det.
Bare en liten stund senere hadde jeg 7 cm åpning. Det her gikk fortere enn de hadde forventet siden jeg var førstegangsfødende. Jeg fikk beskjed om å komme opp av badekaret for at de skulle kunne måle hjertelyden igjen. Nå begynte det bli skikkelig vanskelig å holde igjen og jordmor måtte hjelpe meg gjennom å holde imot fra utsiden. Smertene ble verre og verre og jeg fikk puste inn lystgass. Når de målt hjertelyden så måtte jeg stelle meg på alle fire. Jeg pustet inn så mye lystgass jeg bare klarte. Så mye at jeg følte det som om jeg hadde bomull i hodet. Smertene var grusomme og jeg måtte holde meg fast.
Tommy stod ved siden av meg og passet på meg. Han holdt meg i hånden og fortalte meg hvor flink jeg var. Det var en enorm trygghet å føle hans nærvær. Jeg hørte at han spurte jordmor om jeg sovnet. Jeg hadde ikke det, langt ifra. Jeg hadde det bare så fryktelig vondt at jeg ikke var så veldig talefør eller lett å få kontakt med.
Brått fikk jeg beskjed om at jeg skulle gå en tur på do. Jeg tok meg inn på badet med litt hjelp. Jeg måtte holde meg fast i gåstolen mens jeg satt på toalettstolen. Ellers hadde jeg gått i gulvet. Det presset og det presset og jeg klarte rett og slett ikke å holde imot for egen maskin. Jeg fikk gå tilbake til sengen. Først fikk jeg ligge på ryggen, noe som var helt grusomt. Deretter fikk jeg snu meg til knestående igjen. Jeg pustet inn så mye lystgass jeg fikk til. I 18 tiden så var det brått som at det losset en plugg og vannet gikk. Det føltes ut som at jeg tisset på meg.
Jeg fikk enda engang legge meg på rygg i fødestolen. Tommy passet på å gi meg vann når jeg trengte det og holdt meg i hånden. Hver gang det kom en rie så skrek jeg høgt. Det kan umulig ha hvert enkelt å stå å se på. Men hver gang jeg så på han med tårer i øynene så kom han med oppmuntrende ord, strøk meg over håret eller klemte hånden min.
Nå hadde jeg full åpning og jeg fikk lov å presse. Og jeg presset så mye jeg kunde. Etterhvert så tok jordmor og pleierne som var til stede et laken som de lagde en knute på i hver ende. Jeg skulle holde i den ene knuten og trekke den mot meg hver gang jeg hadde en rie. Samtidig så stod en av dem med den andre knuten i hånden for å trekke i motsatt retting av hva jeg gjorde. Dette var for å hjelpe meg å presse. Det føltes ut som at det hele tok en evighet.
Når jordmor endelig sa at de kunde se hodet på den lille gutten min så trodde jeg at det straks skulle være over. Men det var det ikke. Jeg presset og jeg presset men han kom ikke ut. De sa at jeg kunde ta hånden min og føle at hodet hans var på vei ut hvis jeg ville. Det ville jeg ikke. Jeg ville bli ferdig. Jeg ville få ut den lille gutten min. Jeg presset alt jeg kunde. Da jordmor sa at nå kommer han i løpet av fem rier til så føltes det ut på kroppen som at det å klare hele fem rier til, det var ikke mulig. Men det var det. Og hun hadde rett. I løpet av de kommende fem riene så kom han ut.
Han ble lagt på brystet mitt og jeg kunde puste ut. Fødselen var over og både jeg og den lille gutten som akkurat kommet ut av magen min hadde det bra. Begge to var utslitt og mørbanket men begge to hadde det bra.
Kjæresten min fikk i oppgave å klippe navlestrengen og jeg måtte atter engang presse for å få ut morkaken.
Under fødselen så hadde jeg fått en innvendig rift og måtte bli sydd. Takk og lov så var jeg så heldig at riften ikke var i mellomkjøttet men innvendig. Jordmor sa at jeg ikke skulle få noen plager av dette så fort det hadde grodd.
Jordmor sa at jeg hadde hatt en rask fødsel. Som ofteset så tok det lenger tid for førstegangsfødende. Fra det at riene startet og frem til det hele var over gikk det ca 11 timer. Jeg syntes at det tok en hel evighet mens det stod på. At det var et smertehelvete uten dess like rett og slett. Men da jeg lå der i fødestolen med den lille gutten i armene mine så var det så verdt det. Jeg hadde gått med den her lille skapningen i magen i hele ni måneder å nå var han endelig her. Ingenting annet betydde noe. Jeg begynte å elske han allerede da han lå inne i magen å jeg elsket han ikke noe mindre nå. Mammas lille hjerte ♥
Jeg var helt utslitt etter fødselen men alle hormoner i kroppen, og gleden av å se den lille gutten våres holdt meg våken. Jeg sov ikke noe som helst før tidlig søndag morgen. Hele natten lå jeg og så på den vakre, lille skapningen som sov tett inntil meg i sengen. Det var mange følelser og inntrykk å ta inn. Jeg hadde blitt mamma. Gutten ved siden av meg var MIN sønn ♥
Denne dagen har hvert kjempe koselig ♥ Jeg og Mathias har koset oss hele formiddagen imens pappa Tommy har sovet ut etter nattskiftet og Tobias har hvert i skolen.
Dagen startet nokså tidlig. Klokken var straks etter syv da jeg stod opp. Samtidig som jeg stod opp kom Tommy hjem fra jobb. Han ville kjøre Tobias på skolen før han selv gikk og lade seg for at jeg skulle slippe å dra med lille Mathias. Jeg lagde matpakke og tok frem klær til Tobias allerede igår kveld for å være sikker på at jeg skulle ha tid nok til å ta meg av Mathias imens Tobias kledde seg og spiste frokost. Nå som Tommy kjørte Tobias til skolen så kunde jeg og Mathias ta det helt med ro.
Jeg skiftet på Mathias og ammet han før han sovnet lenge nok for at jeg selv skulle rekke å spise frokost. Men det var akkurat det jeg rakk, ikke noe mer. Når han våknet så koset vi oss i sofaen en stund med masse klem og kos ♥
Etter det gjorde jeg klar vognen og fikk på lillegull litt mer klær. Det så ut til å være skikkelig kaldt ute. Når Mathias lå godt i vognen så tok vi oss en lang tur. Den lengste turen jeg har gått etter fødselen. Vi gikk en strekning på 5 km med veldig varierende tempo. Dagens hverdagsaktivitet sjekk! Det var veldig deilig. Det var sol og noen minusgrader.
Jeg synes det er kjempe koselig å ta med den lille gutten min ut på tur i vognen. Han slapper så godt av at han sover større delen av tiden. Det er godt for han å komme ut å få litt frisk luft og ikke bare være innendørs hele dagene.
Etter at vi kom hjem fra turen våres så var det nesten på tide å hente Tobias på skolen. Deretter så har det gått i ett 😉
De nærmeste ukene så må jeg la kroppen få hente seg og stabilisere seg etter fødselen. Knipøvelser og turer er det som står på treningsplanen. Jeg skal se til å få gått ihvertfall en lenger tur hver dag. Jeg skal øke strekningen og tempoet alt eftersom formen kommer seg igjen. Mathias kommer til å få bli med på mange og lange turer 🙂 Han kommer å få inn det her med hverdagsaktivitet og mosjon med morsmelka, bokstavelig talt 😉
Før fødselen, allerede langt før fødselen, så var jeg spent på åssen kroppen skulle føles ut etter graviditeten. Skulle det ta lang tid for kroppen å komme seg? Skulle jeg bli kvitt alle graviditetskiloene kjapt? Skulle jeg bli kvitt dem i det hele tatt? Mange sier jo at det er vanskelig å gå ned i vekt etter graviditeten. Åssen kroppen min skulle respondere det kunde jeg umulig vite siden jeg aldri har hvert gravid før.
Jeg ble aldri veldig stor under svangerskapet. Jeg gikk opp totalt 11-12 kilo.. Utfra hva jeg har hørt så er ikke dette mye i det hele tatt. Mange går opp langt mer i vekt enn så. Jeg kan ærlig innrømme at jeg har hvert veldig glad for at jeg ikke har gått opp mer. Jeg har spist godt så jeg har ikke gjort noe for å ikke gå opp i vekt. Men jeg har ikke gjort som mange andre, brukt graviditeten som en unskylding for å spise mer og mer usunne ting. Jeg har ikke tenkt “nå skal jeg bli tykk så nå kan jeg like så godt kose meg”. Nei. Det å være gravid er ikke å bli tykk eller feit. Kroppen forandrer seg for at den lille spiren i magen skal få plass til å vokse.
Spiser du mye mer søtsaker og andre usunne ting under denne perioden så straffer det seg i lengden. Da blir det enda vanskeligere å gå ned i vekt etter graviditeten, noe som burde si seg selv. Jeg har ikke spist hverken mer eller mindre søtsaker enn vanlig. Jeg har ikke endret på mine matvaner. Jeg har spist litt mer enn ellers men ikke mye. Du spiser for to når du er gravid, ja det er sant. Men det er ikke en voksen person ekstra du spiser for men et bittelite barn. Det vil si, du trenger ikke spise kjempe mye ekstra.
Noe jeg tror har hvert avgjørende for åssen kroppen min har taklet svangerskapet er at jeg har holdt meg i fysisk aktivitet. Jeg har trent og jeg har gått turer. Gikk turer, det gjorde jeg omtrent hver dag helt frem til fødselen. Nå etter fødselen så har jeg ikke hvert så veldig fysiskt aktiv enda. Jeg har begynt å gå turer og å trene bekkenbunnen. Men så langt er det alt. Jeg har ikke gjort noe som helst for å gå ned til min normale vekt. Jeg har det ikke travet så det får ta den tid det tar. Jeg har heller ikke veid meg noen flere ganger enn den ene gangen da vi var på helsestasjon. Men jeg kan se at kroppen min er på vei tilbake. Magen er borte. Den er bare litt mer “deigete” enn hva den var før jeg ble gravid.
Bildene her under viser meg før og etter fødselen. Bildene er tatt med 2 1/2 ukes mellomrom. Gravidbildet er tatt fire dager før fødselen og de andre bildene er tatt idag 2 uker etter fødselen.
Kroppen min har taklet svangerskapet bra og nå, kun 2 uker etter fødselen så ser jeg nesten ut i kroppen som jeg gjorde før jeg ble gravid. Noe jeg er veldig fornøyd med. Jeg har større bryster men det er jo ganske så naturlig siden jeg ammer. Melken må jo få plass et sted 😉 Nå skal jeg fortsette å gå turer hver dag og å trene bekkenbunnen i noen ukers tid før jeg tar opp treningen for fullt igjen. Kroppen skal få den tid den trenger til å hente seg. Men etter det så skal det bli veldig godt å komme igang igjen.
Nå har jeg og kjæresten min endelig blitt enige om hva den lille gutten våres skal hete. Det er ikke noen enkel sak å bestemme hva et barn skal hete har jeg funnet ut av. Først og fremst så skal det være et fornavn som begge foreldre liker. Deretter så kanskje man vil ha et mellomnavn og da skal det også være et navn som begge foreldre liker. Dessuten så kanskje man vil ha et mellomnavn som passer godt sammen med fornavnet. Deretter så kommer spørsmålet om etternavn. Skal man kun benytte det ene etternavnet eller skal man bruke begge?
Før fødselen så hadde vi ikke diskutert det her med navn så mye. Vi begge tenkte at det var bedre å ikke bestemme noe navn for gutten våres faktisk var her. Brått hadde vi valgt et navn som ikke hadde passet i det hele tatt da vi fått se han. Men vi hadde et forslag som vi begge likte, nemlig Emil.
Da vi satt på fødeavdelingen med den lille gutten i armene våres så var det ikke noe enklere å komme på et navn. Ikke i det hele tatt. Det eneste vi kom frem til var at kjæresten min ikke ville han skulle hete Emil allikevel. Vi måtte begynne helt på scratch. Det er anledningen til at jeg ikke har skrevet noe om hva den lille prinsen våres heter enda. Vi har helt enkelt ikke hvert enige om et navn før nå.
Etter at vi i flere dager hadde sett på forskjellige navn vi kunde tenke oss så lagde jeg en liste over forskjellige navn og navnkombinasjoner. Jeg bad Tommy å se på dem og stryke over alle han ikke likte. Samtidig så skulle han skrive ned alle sine forslag. På listen jeg skrev hadde jeg skrevet ned Mathias, det synes jeg er et veldig pent navn. Tommy foreslo Mathias Leander, et navn jeg falt for direkte. Og vi bestemte oss for at dette skulle bli navnet på lillprinsen.
Noe jeg har hvert sikker på hele veien er etternavnet. Hverken jeg eller kjæresten min har veldig vanlige etternavn. Mitt etternavn er jo svensk så det er ihvertfall ikke vanlig her. Av den anledningen så har jeg hele tiden hvert innstilt på at jeg vil ha begge etternavnene. For at begge navnene skal bli brukt som etternavn så må vi sette en bindestrek imellom navnene. Derfor blir etternavnet til lillegull Hagberg-Bjerk.
Navnvalget våres, Mathias Leander Hagberg-Bjerk, er sendt inn til skatteetaten for vurdering. Jeg kunde ikke ha hvert mer fornøyd med valget våres. Jeg synes at navnet er veldig pent og at det passer utmerket til den lille gutten våres. Det er en godt at lille Mathias endelig har fått et navn ♥
Idag var det da torsdag. Dagen for nyfødtfotograferingen av den lille prinsen våres. Fotograferingen overgikk alle mine forventninger og jeg gleder meg virkelig til å få se bildene!
Jeg og lillegutt møtte opp hos fotografen straks etter klokken 13. Vi skulle nemlig gjøre et forsøk på å få tatt det bildet som manglet for at vi skulle få ferdigstilt speilrefleksbildet som vi startet på under gravidfotograferingen aller først. Da vi skulle ta dette bildet så passet fotografen på at jeg lå riktig. Det vil si mest mulig likt som på bildet som vi tok da jeg var gravid. Deretter så plasserte hun lillegull på magen min, der gravidmagen min var på det forrige bildet. Under tiden som hun rettet på åssen jeg og prinsen min lå der på gulvet så følte jeg brått at det rant noe varmt over hele magen og siden min. Den lille godingen min lå der på magen min å tisset meg helt ned! 🙂 Har man med nyfødte å gjøre så er det sånt som skjer 😉
Da vi etterhvert fikk spikret dette bildet så gikk vi over til å ta nyfødtbilder. Jeg lyver hvis jeg sier at den lille gutten min var samarbeidsvillig gjennom hele fotograferingen. Det var han ikke. Men han var langt mer samarbeidsvillig enn hva jeg hadde forventet og fotografen fikk tatt veldig mange bilder som jeg tror ble veldig pene.
Imens vi holdt på med nyfødtbildene så kom også Tommy og Tobias. Vi gikk over til å ta familiebilder da lillemann begynte å bli søvnig. Vi fikk tatt bilder av oss alle fire som familie. Tobias fikk tatt søskenbilder sammen med lillebroren sin. Vi fikk tatt noen bilder av Tommy, meg og minstemann. Sist men ikke minst så fikk jeg og Tommy dessuten tatt noen mor og sønn og far og sønn bilder.
Jeg hadde ganske så store forventninger i forkant av fotograferingen. Man vil jo at alt skal bli perfekt. Nå etter fotograferingen så kan jeg helt ærlig si at jeg kunde ikke ha hvert mer fornøyd. Vi fikk tatt veldig mange forskjellig type bilder og jeg er helt sikker på at det ikke kommer til å bli noen enkel sak å velge ut de bildene vi liker best. Fotografen var den samme som jeg hadde på gravidfotograferingen, en veldig koselig, profesjonell, blid og serviceinnstilt dame. Hvis noen av dere leter etter en flink fotograf så vil jeg virkelig anbefale Marion hos Haslien fotografene!
Jeg tror at jeg og kjæresten min er ganske så enig om at vi ihvertfall vil ha et eller flere søsken bilder, minst et bilde av oss alle fire sammen og noen bilder av minste mann alene. Dessuten så vil vi ha ihvertfall et bilde av mor og sønn, et bilde av far og sønn og et bilde mor, far og sønn. Egentlig et bilde fra hver setting kan man si. Men mest sannsynlig så kommer det ikke til å stoppe der 😉 Jeg kommer helt sikkert til å vilje ha langt flere bilder egentlig. Og så skal jeg jo selvfølgelig ha det bildet som vi skal lage speilrefleks av!
Nå er det bare å glede seg til visningstimen på fredag neste uke 🙂 Det skal bli så spennende å få se alle bilder. Jeg fikk sett noen av bildene kjapt idag og de så kjempe fine ut. Jeg er helt sikker på at de andre bildene også lever opp til alle mine forventninger og mer dertil 🙂
Den aller beste følelsen i verden det må være den følelsen jeg får når Mathias ligger og sover på mitt bryst. Når jeg føler og hører den lille kroppen puste. Stille og rolig. Helt avslappet og fredfullt. Han ligger der så bekymersløs.
Han har det trygt og godt. Han får all den nærhet han trenger. Jeg tror at vi er like avhengige av den nærheten begge to. Når denne tiden er over kommer jeg til å huske de her stundene med saknad.
Jeg får tårer i øynene og hjertet mitt smelter da jeg tenker på hvor heldige jeg og kjæresten min er som har fått bli foreldre til en så fantastisk liten gutt. Og hvor heldige vi er som har to flotte små gutter som gir livet mening ❤
Dette innlegget er rettet til dere som arbeider på fødeavdelingen, barsel og nyfødtintensiven på sykehuset Østfold. Jeg vil rette et stort takk til samtlige av dere som tok så godt vare på meg og kjæresten min og den nydelige lille sønnen våres. Dere hjalp oss å få en fin start på det nye livet våres.
Jeg hadde en fantastisk jordmor som hjalp meg gjennom fødselen min. En jordmor som både jeg og kjæresten min følte oss trygge på og som vi følte tok godt vare på oss. Jeg synes at det er helt fantastisk at noen kan klare å holde seg så rolig under slike omstendigheter. Men jeg må si jeg satte veldig pris på dette. Spesielt da jeg hadde det som aller mest vondt. Da jeg tenkte at det her går ikke så hjalp hun meg gjennom det hele.
På barsel så hadde vi flere flinke jordmødre og barnepleiere. Alle var blide og glade og gratulerte med den lille prinsen våres. Alle var veldig tydelige på at vi måtte bare spørre hvis det var noe vi lurte på. Og at det ikke fantes noen dumme spørsmål. De sjekket at alt var bra med meg og lille gutt. Det var også de som først begynte å lure på om alt ikke stod helt bra til med gutten våres.
Som nybakte foreldre var det ikke noen god følelse vi fikk da vi først fikk høre at lillemann kanskje hadde en infeksjon i kroppen og måtte behandles med antibiotika. Følelsen ble ikke noe bedre da vi kom til nyfødtintensiven og fikk se at de hadde satt nålen, gjennom hvilken lillemann skulle få antibiotikaen, i hodet på han. Det var helt forferdelig å se. Legene som undersøkte lille gull gjorde en fin jobb med å holde oss informert om situasjonen og hva som skulle skje videre. De sjekket heller en ting for mye enn en ting for lite. Noe som var en enorm trygghet for meg og kjæresten min. De ville ikke sende oss hjem før de viste at alt var bra. Ingen hadde kunnet fortelle oss noe mer betryggende i den situasjonen vi befant oss i.
Nå er lille gutt frisk og rask og spiser som en hest 🙂 Etter å ha hvert en tur på helsestasjon idag så vet vi at han får i seg all den næring han trenger. Han hadde nemlig gått opp i vekt og veier nå 3740 gram. Vi koser oss masse her hjemme og nyter all tiden vi har sammen ♥
Takk enda en gang for all hjelp og støtte dere gav under oppholdet våres hos dere!
Lørdag den 14 januar 2017. Det lille guttebarnet jeg fødte for bare noen dager siden er alt blitt en uke gammelt. Denne uken har gått ufattelig fort. Til tross for at vi tilbragte de første fem dagene etter fødselen på sykehuset. Det er følelsen jeg får nå som jeg sitter og ser tilbake på de siste dagene. Det hele føles fortsatt litt uvirkelig. For litt over en uke siden så hadde jeg gravid magen min. Nå har jeg en nydelig liten gutt. En helt fantastisk liten skapning som jeg er blitt så ufattelig glad i at jeg sitter og gråter for meg selv da jeg holder han i armene mine. Det er helt merkelig så sterke følelser han vekker i mammahjertet mitt.
Idag fikk vi besøk av mamma og pappa. I og med at jeg ble mamma så fikk de sitt aller første barnebarn. De ble mormor og morfar noe de begge syntes var veldig koselig. De har ventet hele uken på å få komme hit og treffe lillprinsen. Jeg har sendt en hel del bilder og videoklipp men det er jo noe helt annet å se han i virkeligheten. Mamma storkoset seg da hun satt med den lille gutten våres på fanget. Det gjorde meg veldig glad å se ♥
Tobias kom hjem til oss idag, et par dager tidligere. Det var koselig å ha hele den lille familien samlet. Tobias har hjulpet til med å hente ting og å skifte på lillebroren sin. Han har sutte med han på fanget før første gangen og koset med han. Jeg vil at han skal føle seg så delaktig som mulig og ju mer han får være med på desto bedre 🙂
Idag fikk vi endelig lov til å dra hjem fra sykehuset. Helt siden igår formiddag, da sonden ble koblet bort så har den lille prinsen våres spist bedre og bedre. Han har også hvert langt piggere både igår og idag enn hva han har hvert tidligere. Han har hvert mye mer våken og kontaktsøkende. De samme observasjonene gjorde også legene. Så etter legekontrollen idag så fikk vi lov til å dra hjem.
Etter å ha hvert på sykehuset helt siden lørdag formiddag så syntes jeg dette var en fin beskjed. Siden legene mente at vi trygt kunde forlate sykehuset så er jo det for at de mener at gutten våres er frisk. Det er veldig godt å vite. Hadde han fremdeles hvert i dårlig form så hadde vi ikke fått lov til å dra hjem. Vitskapen om dette var veldig betryggende og det føltes godt å pakke ned alle tingene våres og snu nesen hjemover.
Kjæresten min hadde montert barnesete i bilen igår kveld så alt var klart for hjemferden. Lillprinsen sov den korte turen fra sykehuset og hjem. Han sovnet mens vi fortsatt var på nyfødtintensiven og våknet først da han hadde hvert hjemme i godt over en halvtime 🙂
Etter at vi hadde hvert hjemme en liten stund så kom Tobias for å så hilse på lillebroren sin før aller første gang. Grunnet besøksforbudet på sykehuset så har han ikke hatt mulighet til å gjøre det før nå. Han hadde gledet seg veldig til dette. Da han fikk høre at vi skulle komme hjem idag så ville han veldig gjerne treffe broren sin. Uansett om det bare ble en kort stund før han skulle på fotballtrening. Det virket på han som at han var stolt over å ha blitt storebror igjen 🙂 Det gjorde meg varm i hjertet, Jeg elsker den lille familien min ♥
Det er herlig å være hjemme igjen. Bare det å kunne sove i sin egen seng er herlig. Bare det å ha noe å ta seg før da lillegutt ligger og sover skal bli deilig. På sykehuset har vi hatt mer en fullt opp med å bekymre oss, gå frem og tilbake fra rommet og til nyfødtintensiven og å pumpe brystmelk for å få igang melkeproduksjonen mens gutten våres gikk på antibiotika og trengte ekstra mye mat. Nå skal det bli godt å komme inn i den nye hverdagen våres. Den nye hverdagen med et nytt familiemedlem ♥ Jeg gleder meg veldig til tiden fremover og jeg skal nyte hvert eneste sekund ♥
