Opprinnelig postet 24/1-2017
Lørdagen den 7/1 så våknet jeg tidlig på morgenen. Jeg trengte ikke å stå opp for jeg hadde ikke noen som helst planer den dagen. Tommy hadde alt dratt på jobb. Når klokken nærmet seg 8 så begynte jeg å kjenne sammentrekkinger i magen. Det gjorde vondt i magen og i korsryggen. Til å begynne med så var jeg ikke helt sikker på om det var kynnere eller ikke. Men ganske så raskt så skjønte jeg at det ikke var tilfelle. Sammentrekkingene kom alt mer regelmessig. Jeg prøvde å ta tiden fra hva jeg trodde var en rie til en annen. Jeg sendte en melding til kjæresten min og fortalte at jeg misstenkte at fødselen var på gang. Jeg ventet til jeg klarte å ta tiden mellom riene før jeg ringte til fødeavdelingen. Da jeg klarte å måle tiden mellom riene til 7-8 minutter så ringte jeg.
På føædeavdelingen så sa de at siden det fortsatt var ganske lang tid mellom riene og jeg ikke bodde lenger unna sykehuset så kunde jeg vente hjemme en stund til. Jeg skulle ringe opp igjen da det var mellom 2 og 4 minutter mellom riene. Jeg kunde gjerne sette meg i badekaret en stund hvis jeg hadde tilgang til det. Jeg gjorde som de sa. Imens jeg satt i badekaret så kom Tommy hjem. Ikke langt etter at han kom hjem så fikk jeg tiden mellom riene til å bli alt ifra 2 til 4 minutter. Jeg ringte til fødeavdelingen igjen. Jeg kunde vente litt til hjemme hvis jeg ville. Det ville jeg ikke. Vi var på plass på sykehuset straks etter kl 11.
På fødeavdelingen så målte de hjertelyden og frekvensen på riene. Det var 3 minutter mellom hver rie og hver rie holdt i seg i over et minutt. Etterhvert så sjekket de også hvor stor åpning jeg hadde. Jeg hadde tre cm åpning og fødselen var faktisk igang. Det var nå det skulle skje. Riene ble kraftigere og kraftigere og nå begynte det å gjøre skikkelig vondt. Jeg ble tilbudt å sette meg i badekaret da dette kunde hjelpe til å lindre smertene. Når klokken var ca 14 så satte jeg meg i badekaret. Det føltes ut som at det lindret smertene litt.
Men den følelsen var ikke langvarig. Det begynte å gjøre så vondt at jeg måtte fokusere skikkelig på pusten. Jeg klarte, så langt, fortsatt å puste meg igjennom hver rie. Jeg klarte ikke å ligge ned i badekaret, jag satt som en frosk med benene og armene på badekarkanten. Kjæresten min satt ved siden av badekaret med en klut i hånden som han brukte til å ha vann på ryggen min. Det var behagelig og godt imellom riene. Hver gang det kom en ny rie så presset jeg neglene mine inn i tommene mine så hardt jeg bare kunde. Det at jeg fikk vondt et annet sted kanskje skulle gjøre at det føltes mindre vondt når riene kom? Det gjorde det ikke (Jeg hadde røde merker etter neglene mine på tommene i to dager etter fødselen).
Imens jeg satt i badekaret så mistet jeg alt begrep om hva klokken var. Den ene jordmoren dro hjem og en annen kom på jobb. Den nye jordmoren sa at hun skulle sjekke åpningen igjen i 17 tiden. Jeg tror at det var i 15 tiden hun sa det men jeg er ikke helt sikker. Jeg husker bare at det føltes ut som at det var en hel evighet igjen til klokken var 17. Etter en liten stund så begynte det å føles ut som at jeg måtte bæsje. Når jeg sa dette til jordmor så bestemte hun seg for å måle åpningen med det samme. Hun sa at det var den følelsen jeg skulle ha da lillemann begynte å presse. Hun ble overrasket da jeg brått hadde 6 cm åpning. Jeg fikk ikke lov til å presse. Jeg måtte prøve å holde igjen uansett hvor vanskelig det var. Jeg fikk ikke lov til å presse før jeg hadde full åpning. Gutten min ville ut men kroppen min var ikke klar for det.
Bare en liten stund senere hadde jeg 7 cm åpning. Det her gikk fortere enn de hadde forventet siden jeg var førstegangsfødende. Jeg fikk beskjed om å komme opp av badekaret for at de skulle kunne måle hjertelyden igjen. Nå begynte det bli skikkelig vanskelig å holde igjen og jordmor måtte hjelpe meg gjennom å holde imot fra utsiden. Smertene ble verre og verre og jeg fikk puste inn lystgass. Når de målt hjertelyden så måtte jeg stelle meg på alle fire. Jeg pustet inn så mye lystgass jeg bare klarte. Så mye at jeg følte det som om jeg hadde bomull i hodet. Smertene var grusomme og jeg måtte holde meg fast.
Tommy stod ved siden av meg og passet på meg. Han holdt meg i hånden og fortalte meg hvor flink jeg var. Det var en enorm trygghet å føle hans nærvær. Jeg hørte at han spurte jordmor om jeg sovnet. Jeg hadde ikke det, langt ifra. Jeg hadde det bare så fryktelig vondt at jeg ikke var så veldig talefør eller lett å få kontakt med.
Brått fikk jeg beskjed om at jeg skulle gå en tur på do. Jeg tok meg inn på badet med litt hjelp. Jeg måtte holde meg fast i gåstolen mens jeg satt på toalettstolen. Ellers hadde jeg gått i gulvet. Det presset og det presset og jeg klarte rett og slett ikke å holde imot for egen maskin. Jeg fikk gå tilbake til sengen. Først fikk jeg ligge på ryggen, noe som var helt grusomt. Deretter fikk jeg snu meg til knestående igjen. Jeg pustet inn så mye lystgass jeg fikk til. I 18 tiden så var det brått som at det losset en plugg og vannet gikk. Det føltes ut som at jeg tisset på meg.
Jeg fikk enda engang legge meg på rygg i fødestolen. Tommy passet på å gi meg vann når jeg trengte det og holdt meg i hånden. Hver gang det kom en rie så skrek jeg høgt. Det kan umulig ha hvert enkelt å stå å se på. Men hver gang jeg så på han med tårer i øynene så kom han med oppmuntrende ord, strøk meg over håret eller klemte hånden min.
Nå hadde jeg full åpning og jeg fikk lov å presse. Og jeg presset så mye jeg kunde. Etterhvert så tok jordmor og pleierne som var til stede et laken som de lagde en knute på i hver ende. Jeg skulle holde i den ene knuten og trekke den mot meg hver gang jeg hadde en rie. Samtidig så stod en av dem med den andre knuten i hånden for å trekke i motsatt retting av hva jeg gjorde. Dette var for å hjelpe meg å presse. Det føltes ut som at det hele tok en evighet.
Når jordmor endelig sa at de kunde se hodet på den lille gutten min så trodde jeg at det straks skulle være over. Men det var det ikke. Jeg presset og jeg presset men han kom ikke ut. De sa at jeg kunde ta hånden min og føle at hodet hans var på vei ut hvis jeg ville. Det ville jeg ikke. Jeg ville bli ferdig. Jeg ville få ut den lille gutten min. Jeg presset alt jeg kunde. Da jordmor sa at nå kommer han i løpet av fem rier til så føltes det ut på kroppen som at det å klare hele fem rier til, det var ikke mulig. Men det var det. Og hun hadde rett. I løpet av de kommende fem riene så kom han ut.
Han ble lagt på brystet mitt og jeg kunde puste ut. Fødselen var over og både jeg og den lille gutten som akkurat kommet ut av magen min hadde det bra. Begge to var utslitt og mørbanket men begge to hadde det bra.
Kjæresten min fikk i oppgave å klippe navlestrengen og jeg måtte atter engang presse for å få ut morkaken.
Under fødselen så hadde jeg fått en innvendig rift og måtte bli sydd. Takk og lov så var jeg så heldig at riften ikke var i mellomkjøttet men innvendig. Jordmor sa at jeg ikke skulle få noen plager av dette så fort det hadde grodd.
Jordmor sa at jeg hadde hatt en rask fødsel. Som ofteset så tok det lenger tid for førstegangsfødende. Fra det at riene startet og frem til det hele var over gikk det ca 11 timer. Jeg syntes at det tok en hel evighet mens det stod på. At det var et smertehelvete uten dess like rett og slett. Men da jeg lå der i fødestolen med den lille gutten i armene mine så var det så verdt det. Jeg hadde gått med den her lille skapningen i magen i hele ni måneder å nå var han endelig her. Ingenting annet betydde noe. Jeg begynte å elske han allerede da han lå inne i magen å jeg elsket han ikke noe mindre nå. Mammas lille hjerte ♥
Jeg var helt utslitt etter fødselen men alle hormoner i kroppen, og gleden av å se den lille gutten våres holdt meg våken. Jeg sov ikke noe som helst før tidlig søndag morgen. Hele natten lå jeg og så på den vakre, lille skapningen som sov tett inntil meg i sengen. Det var mange følelser og inntrykk å ta inn. Jeg hadde blitt mamma. Gutten ved siden av meg var MIN sønn ♥
Dette er min fødselshistorie 🙂
Klem Marlene ♥