Vil du starte dagen med en skikkelig energi og vitamin boost? Da bør du teste ut denne smoothien! Det gjorde jeg idag 🙂 Jeg har begynt å bli ordentlig forkjølet de siste dagene og jeg håper at litt ekstra c-vitaminer skal gjøre sitt 🙂 Dette er en smoothie som er rik på proteiner og c-vitaminer og den metter bra. Det vil si den passer utmerket som frokost og gir en bra start på dagen 🙂 At den dessuten er super god er også et stort pluss!
Bland sammen alle ingredienser i en mixer eller med en handmixer. Hell deretter opp smoothien på glass eller i en bolle. Gjerne tilsett en eller annen form for topping i form av for eksempel fersk frukt eller forskjellige typer av frø for å gjøre din smoothie enda litt “matigere”.
Idag brukte jeg litt ekstra havregryn og chiafrø som tooping 🙂 Bruk det DU liker best, det er kun fantasien som setter grensene 😉
Gjerne test ut oppskriften og gi meg en tilbakemelding 🙂 Ønsker dere flere oppskrifter på bloggen?
Nå er det en liten stund siden jeg delte noen oppskrifter med dere. Motivasjonen på kjøkkenet har ikke hvert til stede i det siste og jeg har rett og slett hvert litt matlei. Men idag så bestemte jeg meg for å så lage muffins. Ikke søte og usunne muffins men proteinrike matmuffins. Disse er fylte med cottagecheese, kokt kalkun, paprika og chili. De er smakrike, saftige og mettende og passer perfekt i matpakka! Mums!
♦ Sett ovnen på 200 grader. Bland sammen alle de tørre ingrediensene i en bolle.
♦ Bland deretter inn egg, kesam, melk og smør, gjerne i en mixer eller med en handmixer.
♦ Bland sammen ingrediensene til fyllet i en annen bolle.
♦ Vend inn fyllet i røren og fordel i muffinsformer. Sett inn i midten av ovnen i ca 20-30 min.
♦ Avkjøl på rist og oppbevar deretter i kjøleskap.
Pass på at muffinsene er ordentlig avkjølet før du prøver å ta dem ut av formene, ellers sitter de gjerne litt fast. Noe som er kjempebra med disse muffinsene er at det går helt fint å fryse dem 🙂 Putt noen i fryseren og ta opp så mange du ønsker når du trenger noe sunt og godt i matpakka!
Gjerne test ut oppskriften og gi meg en tilbakemelding på hva du synes 🙂
Jeg er nå i svangerskapsuke 40 (39+2). Jeg er i trimester 3, graviditetsmåned 10 og hele 97,5% av mitt svangerskap er overstått. Det vil si at jeg nå har 7 dager igjen til termin den 10 Januar 2017. 7 dager! Det er ikke mer en 1 uke! Det er helt utrolig at tiden har gått så fort. Den har egentlig gått altfor fort. Jeg synes ikke det var lenge siden jeg tok den positive graviditetstesten. Men det er det. Det er nesten 9 måneder siden. Jeg gleder meg veldig, men jeg gruer meg samtidig litt. Dette blir noe helt nytt for meg. Jeg har aldri hvert mamma før. Ikke på riktig. Jeg har hvert “ekstra mamma” i mange år men jeg har aldri hvert mamma. Jeg gleder meg så veldig til jeg får holde de lille barnet mitt i armene mine ♥ Barnet mitt ♥ Barnet våres ♥
Jeg tror at dette blir den siste svangerskapsoppdateringen. Jeg tror ikke at jeg kommer til å gå over tiden. Jeg har hørt fra mange at det er vanlig at førstegangsfødende går over tiden men jeg har på følelsen at jeg ikke kommer til å bli en av dem. Men det vil tiden vise.
Denne uken har jeg ikke fått trent i det hele tatt, jeg har kun gått turer med Eroc. Turene blir ikke like lange og raske som hva de har pleid å være. Kroppen sier ifra hvis jeg går for fort eller tar for lange skritt. Jeg bli også tungpustet og sliten veldig mye fortere en vanlig. Jeg må ta det mye roligere nå men det føles fortsatt godt for kroppen å holde seg i bevegelse. Og jeg kommer til å holde meg i fysisk aktivitet helt frem til fødselen så lenge det lar seg gjøres.
Ukens aktivitet i magen
Magen den vokser. Den har også sunket en god del. Det lille barnet der inne er stadig i bevegelse og jeg synes til tider at han beveger seg mer nå enn hva han har gjort tidligere. Det er sikkert ikke tilfelle, men det føles slik ut siden bevegelsene er langt kraftigere nå som han er større. Jeg er veldig glad at jeg føler så mye bevegelse som jeg gjør. Hadde jeg begynt å føle mindre bevegelse nå så hadde jeg blitt bekymret og redd.
Ukens tanker om fødselen
I slutten av forrige uke og i helgen som var så tok jeg det veldig rolig siden jeg ikke ville risikere å påskynde fødselen. Det er ikke sikkert at det hadde noe som helst å si, men jeg ville ta det sikre før det usikre. Vi kom oss igjennom hele nyttårshelgen uten minste tegn til at fødselen skulle være nær. Nå som vi har kommet oss inn i det nye året så er den lille gutten velkommen til verden hvem dag han vil. Om han blir født den 5, 10 eller 15 januar det har ikke noen som helst betydning.
Jeg er fortsatt ikke spesielt redd eller nervøs for selve fødselen. Jeg er mer nervøs for akkurat det tidspunktet da det hele starter enn for selve fødselen. At jeg skal være alene da det drar igang, for det vil jeg ikke.
Hver natt de siste ukene så har jeg slitt med sure oppstøt både da jeg skal legge meg og da jeg har våknet i løpet av nettene. Jeg har våknet flere ganger hver natt i løpet av den siste uken. Mye pga sure oppstøt og at jeg har hvert nødt til å gå på do for å tisse. Men de siste to nettene så har jeg også våknet av at jeg har hatt kynnere. De har kommet hyppigere og hvert kraftigere enn de jeg har følt tidligere.
Fødebagen står ferdig pakket inne på barnerommet. Det er bare noen småting som mangler (tannbørste, mobil lader etc… ). Nå kan det jo egentlig skje når som helst og jeg tror jeg er så godt forberedt som jeg kan få blitt. Svangerskapet er snart overstått og det gjenstår å se om det blir noen flere svangerskaps oppdateringer 😉
Sett deg mål! Det er det beste du kan gjøre hvis du vil oppnå dine drømmer. Sett mål og delmål, langsiktige og kortsiktige mål. Det er viktig å sette seg et mål hvis man vil gjennomføre noe. Innenfor trening er det viktig å sette seg klare og tydelige mål hvis man vil oppnå resultater. Dette gjelder ikke kun for toppidrettsutøvere uten også for vanlige mosjonister. Hvis du vil oppnå resultater så må du jobbe målrettet. Hvis du ikke har et klart og tydelig mål åssen skal du da legge opp treningen for å så jobbe målrettet? Når du skal sette deg et mål så er det viktig at dette målet oppfyller visse krav. Det skal være et SMART mål. Målet skal være Spesifikt, Målbart, Ambisiøst, Realistisk og Tidsbestemt.
Lag deg et SMART mål
Hvis du skal sette deg et spesifikt mål så er “komme meg i bedre form”ikke godt nok. Det er ikke spesifikt. Hvis du derimot setter deg et mål som innebærer at du skal bli bedre på en viss aktivitet så begynner du å nærme deg. For eksempel så kan det være at du ønsker til å bli sterkere i øvelsen markløft. Dette er spesifikt.
For at et mål skal være målbart så må du kunne måle prestasjonen din. For eksempel så kan målet ditt innebære att du skal løfte et vist antall kg eller at du skal øke i styrke med et vist antall prosent.
Målet ditt må være ambisiøst. Du kan ikke sette for lave forventninger til deg selv. Du må sette deg et mål som krever at du legger inn en innsats for å så nå det. Ellers blir ikke målet attraktivt nok, og du kommer til å miste motivasjonen.
Målet må være realistisk. Målet ditt skal være ambisiøst men det skal fortsatt være mulig å oppnå det du ønsker. Hvis du setter deg et mål som ikke er realistisk så kommer du til å bli skuffet da du ikke kommer deg hele veien frem. Ikke sett forventningene til deg selv på et høyere nivå enn hva som er fysisk mulig å oppnå.
For at du skal vite om du har nådd målet ditt så må du lage et tidsbestemt mål. Hvis du ikke setter noen tidsramme åssen skal du da vite når du har kommet deg i mål? Hvis du setter deg som mål at du skal øke en viss prosent i styrke i øvelsen markløft så bør du sette en tidsramme. Ellers er ikke målet ditt ambisiøst nok. Det er ganske stor forskjell på om du klarer å oppnå målet ditt i løpet av 12 uker eller 12 måneder.
Et eksempel på et SMART mål kan være at man ønsker å øke sin styrke i øvelsen markløft med 20% i løpet av 10 uker. Dette målet er spesifikt, det er målbart, det er ambisiøst, det er realistisk og det er tidsbestemt.
Hvis du går inn for at alle dine mål, uansett om det er langsiktige eller kortsiktige, skal oppfylle de her kraven så forenkler du mye for deg selv. Har du et SMART mål så har du en et klart og tydelig mål. Et mål som gir deg muligheten til å lage en detaljert plan for hvordan du skal jobbe målrettet for å oppnå akkurat det du ønsker.
Da er dagen her. Den første januar 2017. Den første dagen på det nye året. 2016 har, på mange måter, hvert et innholdsrikt år. Vi har jobbet og stått på for fullt, begge to. Og dette året har på lik linje med alle andre år inneholdt både opp- og nedturer. Men i det store hele så har det hvert et bra år.
Vi hadde noen koselige turer på fjellet i begynnelsen av året, både en familietur og en kjærestetur. Vi fikk stått på ski, lekt masse i snøen og vi koset oss foran peisen etter lange dager utendørs.
I april fant vi ut av at vi ventet et nytt familiemedlem. Noe som egentlig ikke burde ha kommet som en overraskelse da vi sluttet å bruke prevensjon sent på høsten i 2015. Men vi sluttet ikke med prevensjon for å “prøve” å få barn. Nei, vi sluttet med prevensjon dels fordi at legen trodde at min stadig åtterkommende hodepine kunde ha med p-pillene mine å gjøre. Og dels grunnet det faktum at jeg ikke viste om jeg i det hele tatt kunde bli gravid siden jeg hadde brukt hormonell prevensjon i en eller annen form helt siden 15 årsalderen (p-piller, minipiller, p-stav, p-ring etc).
Jeg hadde alt fylt 30 år og skulle jeg ha noen barn så ville jeg gjerne få det før jeg ble 35. Etter å ha brukt hormonell prevensjon i så lang tid så kunde det jo ta lang tid før kroppen å gjøre seg fri fra alle ekstra hormoner og bli klar for å bli gravid. Vi var altså veldig klare over at jeg mye mulig kunne bli gravid, men vi hadde aldri trodd at det skulle gå så fort.
Vi kjøpte også en båt, en snekke, tidlig på sommeren og fikk testet ut båtlivet. Det var veldig koselig og vi hadde flere fine turer, der vi overnattet i båten. Det var ikke alltid helt enkelt å ha med Eroc siden han ikke klarer å holde seg rolig, men vi fikk det til. Vi var på flere plasser der vi ikke hadde hvert tidligere. Bland annet så hadde vi med mamma og pappa på en båttur da vi besøkte min mormors barndomshjem og badestranden der mamma og hennes søster pleide å bade da de var små.
Under høsten så fikk vi hjelp til å bygge om og pusse opp i andre etasje. Vi fikk gjort om til tre soverom istedenfor to, så at vi også fikk laget et lite barnerom. Hele etasjen ble forandret til det bedre og fikk en langt koseligere atmosfære i hele huset.
Vi avsluttet året, 2016, med å feire jul og nyttår sammen med nære og kjære. Jeg fikk en fantastisk julegave av kjæresten min i form av gravidfotograferingen. Fotograferingen som har foreviget den siste tiden av graviditeten og gitt meg et minne for livet. Nå venter jeg bare på å få se bildene.
I løpet av året som gått så har vi skapet mange nye og fine minner. I takt med at magen min har vokst seg alt større og større. Nå er det ikke mange dagene igjen til termin og til livet våres tar en helt ny vending. 2017 kommer til å bli et år fylt av forandringer. I likhet med året 2016 så vil 2017 bli et innholdsrikt år. Det er opp til oss å gjøre det aller beste ut av det.
Idag er jeg en aning frustrert. Egentlig ikke bare en aning men ganske så mye. På formiddagen idag så hadde jeg time hos legen før å få sjekket opp høyre hånden min. Den har plaget meg skikkelig i mange uker nå og smertene kommer alt hyppigere og blir kraftigere før hver gang. Da jeg var og trente sist gang så gjorde det så vondt at jeg skrek til da jeg skulle løfte opp joggesko mine fra gulvet.
Smertene kan starte helt utav det blå og det er ikke hele tiden det er like vondt. Det kommer helt an på bevegelsen. Og jeg kan ikke sette fingret på hva det er som trigger det eller hva jeg kan gjøre for å så unngå det.
Jeg håpet at legen skulle kunne hjelpe meg med dette idag. Men først så bare så han på hånden å sa at han kunne ikke se noe som helst og heller ikke skjønne hva det skulle kunne være. Alt så jo bra ut. Og selvfølgelig så hadde jeg jo ikke vondt akkurat da. Det er jo typisk… Etter å ha sett på hånden en stund så konstaterte han at senene som går over knokene mine så ut til å forflytte seg frem og tilbake over knokene langt mer enn hva som er normalt. Dette mente han skulle kunne være årsaken. At det oppstår en form for senebetennelse da senene “gnikker” frem og tilbake over knokene.
Men han var ikke sikker. Og heller ikke sikker på hvordan det evt skulle behandles. Om det må opereres eller om det går å behandle på annen måte. Så nå har jeg fått en ny henvendelse. Til Sykehuset østfold. Så nå får jeg fortsette å vente.
Det som er aller mest frustrerende er at det begrenser meg så veldig. Jeg vil jo ikke bruke den hånden så altfor mye da jeg vet at det brått hugger til å gjør kjempe vondt. Men det er jo helt umulig å ikke bruke den hånden da jeg er høyrehendt. Nå bærer jeg jo mye på Mathias også og bruker hendene enda mere en før egentlig.
Ikke tørr jeg å ta i så veldig på trening heller da jeg ikke vil at det skal bli verre. Jeg får rett og slett fortsette og trene fremst beinene. Løpe tørr jeg ikke å gjøre for mye enda. Sist gang jeg løp fikk jeg nemlig vondt i magen etterpå. Brått er ikke kroppen helt klar for det enda. Jeg må trene de dype magemusklene mere før å så styrke kjernen litt til før neste joggetur så får jeg se om det føles bedre.
Jeg håper jeg får brev fra sykehuset så fort som mulig. Men regner med at jeg blir nødt til å vente en god stund før noe blir gjort med saken dessverre 🙁
God kveld 🙂 Jeg håper at alle har hatt en flott 17 Mai feiring. Det har ihvertfall jeg og familien min. Til tross for dårlig vær og at kjæresten min er i dårlig form. På formiddagen så så vi Tobias gå i tog i byen sammen med klassen sin. Deretter så ble det karuseller og sukkerspinn. Tobias tok pariserhjulet alene faktisk 🙂 Ettermiddagen spanderte vi sammen med Tommy sin familie hjemme hos hans ene søster. Dagen har bydd på god mat og godt selskap 🙂
For noen uker siden så fikk jeg en festdrakt av kjæresten min. Med skjorte, cape og sko. Denne hadde jeg selvfølgelig på idag, dagen til ære 🙂 Han viste at jeg gjerne ville ha en bunad eller festdrakt og kjøpte en som en overraskelse da jeg var hos foreldrene mine sist gang. Han hadde kjøpt den i riktig størrelse, men allikevel var den altfor stor i livet. Linda sin mamma hjalp meg å ta den inn hele 8 cm for en ukes tid siden for at den skulle sitte bra idag. Etter at jeg hadde fått drakten så følte jeg at jeg måtte kjøpe meg en sølje å ha til. Jeg synes at det ser litt tomt ut, som at noe mangler, hvis man ikke har sølje i halsen. Så i slutten av forrige uke så var jeg på Bjørklund og kjøpte meg en fin sølje. Så jeg må si jeg følte meg litt ekstra fin idag 😉
Jeg har aldri brukt hverken festdrakt eller bunad tidligere men jeg synes det er veldig fint. Og dessuten så er det jo praktisk. Det kan jo brukes til dåp, konfirmasjoner og 17 Mai feiring for å bare nevne noen anledninger.
Mathias også hadde bunad på idag. Han vokser så fort så det her var mest sannsynlig den eneste gangen han fikk bruk for akkurat den bunaden 🙂 Lille søte babyen våres ♥ Vi er heldige som har to så pene gutter 🙂
Dette innlegget har vært planlagt i lenger tid. Det ligger en del tanker og følelser bak det, derfor er først nå det blir skrevet ned. Dette innlegget er skrevet i samråd med Linda. Linda som har gått fra å være den usikre jenta som meldte seg på til mitt livstilsforandringskurs/ vektnedgangskurs, til å bli en av mine faste PT kunder og videre derfra til å bli en god venn og kamerat som jeg kan dra på trening sammen med. Alle partier som er skrevet i kursiv har Linda selv bidratt med, og alt er hennes egne ord.
Første gangen jeg traff Linda var i oktober i 2015. Hun hadde meldt seg inn på senteret der jeg jobber, fordi hun ville delta på et vektnedgangskurs. Det var ikke så nøye hvilket type kurs det var, bare det kunne hjelpe henne til å ta tak i sine vektproblemer.
Jeg husker godt de første gangene jeg snakket med Linda. Hun var usikker og ikke særlig snakkesalig. Hun sa minst mulig når vi hadde møter på tomannshånd. Hun ville få veid seg så fort som mulig for å få det overstått. Deretter ville hun ikke snakke om det. Når vi hadde gruppemøter der vi gikk igjennom forskjellige temaer rundt kost og trening så var hun ikke spesielt delaktig i gruppediskusjonene. Hun sa egentlig minst mulig. Hun var også veldig lite komfortabel med treningen. Bare det å være på treningssenteret var en ubehagelig opplevelse til å begynne med. Dette var veldig langt utenfor komfortsonen hennes.
Her startet det hele for litt over et år siden. Dette er er et før bilde som Linda selv har gitt meg og som hun har gitt meg tillatelse til å bruke.
Da Linda meldte seg på til vektnedgangskurset så var jeg var akkurat blitt uteksaminert PT fra Norges Idrettshøgskole og skulle være leder for mitt aller første kurs.
Oktober 2015
«Jeg har meldt meg inn på et treningssenter for jeg tenkte jeg kunne være med på et slankekurs der. Kroppen er altfor stor og tung, så noe må gjøres. Vet ikke helt hvordan dette kurset er lagt opp, men det er uansett verdt et forsøk.
Det ringte en PT til meg i går og ville avtale en tid der vi kunne snakke sammen bare hun og jeg. Hun ville vite litt om meg, hva jeg tenkte om kurset og sette noen mål. Men jeg har ikke lyst til det. Vil ikke fortelle om meg selv. Hun skjønner helt sikkert ingenting. Jeg liker ikke PT?er. De er altfor perfekte med slanke og muskuløse kropper. PT?er er overfladiske og selvopptatte og kan umulig ha opplevd mye motgang her i livet. Det gjelder PT?en som ringte meg også. Marlene het hun. Fant henne på Facebook. Hun kommer ikke til å forstå noen ting. Hun så ut som en typisk PT.»
– Linda –
Først etter at jeg på et av gruppemøtene fortalte deltakerne om min historikk med spiseforstyrrelser så begynte Linda å åpne seg for meg. Grunnen til at jeg fortalte deltakerne om mine egne spiseforstyrrelser var for å bryte ned noen murer. Få dem til å se at det ikke bare var dem som hadde hatt problemer rundt forholdet til mat. Jeg overspiste ikke og var ikke overvektig men jeg hadde fortsatt et forstyrret forhold til mat og kropp. Vitskapen om dette tror jeg gjorde at de følte seg litt tryggere på meg som instruktør. De skjønte at jeg også var en person som hadde gått igjennom vanskelige ting. Jeg var ikke bare noen som var opplært til å stå der og fortelle dem hva de skulle og ikke skulle gjøre uten å ha noen som helst egne erfaringer eller referanser.
November 2015
«Jeg hater treningssenter! Jeg hører ikke hjemme der? Føler meg som en diger, klumpete elefant som ikke får til noen ting. Blir bare teit når hun PT?en skal vise oss hvordan vi skal gjøre øvelsene og det ser så lett ut. Så skal jeg prøve, og får det ikke til i det hele tatt. Det er skikkelig flaut. Jeg liker ikke å gjøre sånne øvelser. Dette er ikke noe for meg. Jeg burde jo egentlig skjønt det før jeg meldte meg på dette. Men når jeg trener så burde jeg gå fortere ned i vekt, så jeg skal prøve å holde ut litt til ihvertfall ?»
– Linda –
Etter denne kurskvelden så forandret Linda seg. Ihvertfall så forandret hun væremåte ovenfor meg. Hun snakket mer og mer på de personlige samtalene og jeg fikk litt bedre forståelse for både henne og hennes bakgrunn. Hun hadde selv slitt med spiseforstyrrelser da hun var ung. I tillegg hadde hun gått igjennom to svangerskap preget av ekstrem svangerskapskvalme med lange sykehusinnleggelser for å få intravenøs ernæring. Derfor hadde vekten gått veldig mye opp og ned helt fra ungdomstiden. Spesielt tungt var det etter det siste svangerskapet der hun var mye syk og utslitt også i en lang periode etterpå. På grunn av sykdom og dårlig form så var det på denne tiden ikke aktuelt å begynne å trene. Inaktiviteten i seg selv ble en årsak til at kiloene begynte å bli flere og flere.
Desember 2015
«Marlene, PT?en, fortalte på en kurskveld om hvordan hun hadde slitt med spiseforstyrrelser som ung. Kanskje hun ikke er så overfladisk likevel? Kanskje hun kan forstå meg litt? Hun virker jo egentlig ganske så hyggelig og forståelsesfull ?»
– Linda –
Har gjort det før
I 2007 så gikk Linda på et Grete Roede kurs for å ta tak i vekten sin. Hun gikk ned mye i vekt men nådde ikke helt frem til målet sitt i løpet av kurset. Da kurset var over så var tanken den at hun skulle gå et oppfølgingskurs. Men da dette viste seg å utebli så fikk mangel på oppfølging og savnet av et ordentlig treningsopplegg motivasjonen til å dale og kiloene kom raskt tilbake. 7 år senere, da hun meldte seg på til vektnedgangskurset som jeg var instruktør for, så veide hun 21 kg mer enn da hun først meldte seg på til Grete Roede kurset.
Desember 2015
«Jeg har gått ned i vekt før. Og gått opp igjen dobbelt så mye. Nå må jeg gjøre den jobben en gang til? Orker jeg virkelig det? Og hvorfor skal jeg få det til nå, når jeg mislyktes forrige gang?»
– Linda –
Da Linda fortalte meg alt dette så var det mye enklere for meg å forstå henne og hennes motvilje til å snakke om vekten sin. Hun hadde hvert igjennom dette før og det hadde ikke gått veien. Hun kom aldri i mål…
Linda åpnet seg for meg mer og mer og jeg begynte å lære kjenne denne jenta, som ble så veldig usikker hver gang hun kom inn døra på treningssenteret. Jeg lærte meg at det hele tiden var en balansegang. Jeg måtte pushe henne “passe mye”, ikke for mye og ikke for lite. Det var ikke rare motgangen på treningene som skulle til for at hun skulle miste motet. Og jeg ville ikke risikere at hun skulle gi opp.
Fra kursdeltaker til PT kunde
Da kurset var slutt etter 14 uker så var det flere av deltakerne som ønsket videre oppfølging, en av dem var Linda. Derfor satte jeg opp en PT-gruppe, kun for dem. Denne gruppen startet opp med treninger en gang i uken allerede uken etter det at kurset var avsluttet. De ble aldri overlatt til seg selv. De ble fulgt opp hele veien.
På dette tidspunktet så hadde Linda kommet veldig langt. Hun hadde nådd det målet vi hadde satt opp at hun skulle nå før jul og kursets slutt. Hun hadde gått ned halvparten av sitt langsiktige mål og hun var langt bedre trent en da vi startet opp. Vi viste begge to at hennes langsiktige mål var altfor stort for at det skulle være realistisk å innfri på 14 uker. Linda hadde et ønske om å gå ned hele 56 kg, noe som ikke er gjort på et blunk. For å nå dette målet trengte vi å ta tiden til hjelp.
Januar 2016
«Slankekurset er slutt. Vet ikke helt hva jeg synes om opplegget der. All teorien som ble tatt opp på kurskveldene kan jeg veldig godt fra før. Men det å ha noen som veier meg og følger meg opp har vært avgjørende for at det her har fungert til nå. Jeg har vært litt irritert på at det går an å ha et kurs som bare er så kort, for det er jo virkelig ikke lagt opp for oss som vil veldig mye ned i vekt. Men Marlene har lovet å følge oss videre, så da går det litt til.
– Linda –
Helt fra starten i oktober 2015 så har fokus vært på å etablere en treningsrutine og å forandre kostholdet til det bedre. Underveis i kurset så jobbet vi mye med kostplaner dvs det å planlegge og loggføre kostholdet. Vi brukte aldri noen diettplaner. Aldri noen veiing av mat eller telling av antall kalorier. Dette hadde ikke fungert med jentene på dette kurset. De hadde et ønske om å forandre livsstil. Få en bedre og sunnere hverdag. Ikke å leve under et strengt regime som er vanskelig å få til å fungere i praksis i en hverdag sammen med familien. Istedenfor å lage strenge dietter så fokuserte vi på bevisstgjøring. Gjennom å skrive ned akkurat alt de spiste i løpet av hver dag så kunne vi i ettertid gå inn og se hva som var bra og hva som var mindre bra. Vi kunne gå inn å plukke ut konkrete ting for å skape varige forandringer for å gjøre kostholdet bedre. Litt av gangen, isteden for å snu alt opp ned på en og samme gang.
Februar 2016
«Jeg vet ikke om jeg tør å si det høyt, men faktisk så tror jeg at jeg liker å trene! Det er gøy å bevege kroppen, og kjenne at den fungerer. Jeg merker at jeg har blitt sterkere! Og jeg får stadig til nye ting! Jeg skal innrømme at den eneste grunnen til at jeg startet med å trene, var at jeg ville gå ned i vekt. Men når jeg nå merker hvor mye mindre vondt jeg har overalt, og hvor mye bedre jeg fungerer i hverdagen, så er jo det en mye bedre grunn til å trene.
– Linda –
Jeg vet at Linda syntes at dette var et opplegg som fungerte bra for henne. Hun fikk et sunnere forhold til mat og skjønte at det går an å kose seg en gang iblant hvis man gjør det med måte. Kunnskapen om dette gjorde det enklere for Linda og de andre deltakerne å jobbe seg videre også da de av en eller annen grunn hadde spist noe usunt. Det at vi ikke kalte det for å “skeie ut”eller å “gå på en sprekk” gjorde det lettere for dem å stå på videre og ikke se det hele som et nederlag og en grunn til å gi opp. Det å spise en liten sjokoladebit eller drikke et glass med vin på helgen en gang iblant er ikke å mislykkes med vektnedgangen og jeg synes det hadde blitt helt feil å få dem til å føle det slik.
Det å gå ned i vekt er en prosess og alt er ikke svart eller hvitt. Det er forskjell på det å gjennomgå en livvstilsforandring og det å gå på konkurransediett. Jeg tror at det var dette og det faktum at de ble ordentlig fulgt opp som var de viktigste komponentene gjennom kurset og deretter i PT-gruppen.
Mars 2016
Jeg liker best hvis jeg kan trene når Marlene er på jobb. Det er tryggest. Trygt å vite at hun er i resepsjonen om det skulle være noe. Trenger ikke å snakke med henne mer enn “Hei” og “Hade”, men det å vite at hun er der og kjenner meg litt, gjør det lettere å trene. Pluss at jeg presser meg litt ekstra i tilfelle hun skulle følge med på hva jeg gjør.
– Linda –
Viktigheten av restitusjon
Jeg har hvert nøye med å følge opp alle deltakerne når jeg har sett dem på trening. Uansett om de har hvert på trening for å trene sammen med meg eller på egenhånd. Linda har blitt irritert og sint på meg flere ganger siden jeg har sagt ifra om at hun til tider har overdrevet treningen og ikke tatt restitusjonen på alvor.
Det er ikke alltid helt enkelt å få noen til å forstå viktigheten av restitusjon. Overtrening er ikke noe å strebe etter. Trener man for mye og aldri tar seg tid til restitusjon bryter man ned det man har jobbet hardt så hardt for å oppnå. Det er ikke noen heldig situasjon for noen. Men hvis man ikke er klar over hvor viktig det er med restitusjon så skjønner man heller ikke hva det er man gjør feil. Da kanskje man trener enda hardere og enda mer i et forsøk å oppnå bedre resultater. Det bli en vond sirkel. Dette er en av årsakene til at jeg har hvert nøye med å følge opp også denne biten, ikke kun når det kommer til Linda, men for alle PT kundene mine.
April 2016
Marlene har vært sint på meg. Eller kanskje ikke sint, men veldig streng. Hun mener jeg trener for mye, og at da bryter jeg ned kroppen istedenfor å bygge den opp. Men jeg ble irritert og lei meg. Jeg følte at jeg var veldig flink og var skikkelig i siget med treningen. Endelig følte jeg at alt fungerte som jeg ønsket. Derfor ble jeg så skuffet når jeg trodde hun skulle si at jeg var kjempeflink, men så var hun skikkelig streng og alvorlig isteden?
– Linda –
Stå-på-vilje gjennom opp- og nedturer
Mye har skjedd siden Linda sin reise startet i oktober 2015. Idag, litt over 1 år senere er vi fortsatt ikke helt i mål. Vi har støtt på noen utfordringer langs veien. Motgang vil vi alltid møte i en eller annen form. De er en del av livet. Gjennom å ta små skritt og jobbe utfra de forutsetningene man selv har, så har vi likevel klart å holde kursen mot målet hele veien. En motgang er ikke noe annet enn akkurat det, en motgang. Det er ikke noe grunnlag for å gi opp! Og det har Linda ikke gjort, hun har ikke gitt opp.
Mai 2016
«Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men det finnes ålreite PT?er faktisk! Ihvertfall en! Den støtten Marlene har gitt meg hele veien er uvurdelig. Hun er så tålmodig og snill og hun har så stor omsorg for de rundt seg. Hun ser ikke ned på noen selv om man er stor og rund, går i slaskete, umoderne klær eller ikke fikser treningen helt. Marlene har stått trygt og stødig ved siden av meg gjennom blod, svette og tårer. Hun har pushet og pushet, trøstet litt og vært litt streng, for så å pushe igjen. Dette hadde aldri gått uten henne.
– Linda-
Målet er rett rundt hjørnet
Idag veier Linda 47 kg mindre enn da jeg møtte henne for aller første gang. Hun har fortsatt 9 kg igjen før hun har nådd målet med vektnedgangen sin. Hun skal straks opereres for et lyske brokk. Noe som gjorde henne veldig urolig for en tid tilbake. Også det faktum at jeg skulle gå i mammapermisjon gjorde henne bekymret. Bekymret for at hun ikke skal klare å fortsette jobbe mot målet på egen hånd, at hun atter en gang ikke skal komme i mål, nå som hun må holde opp med treningen for en periode. Men nå tar hun dette mye mer med ro. Nå ser hun at til tross for at jeg ikke er på jobb så klarer hun å holde igang med treningen. Hun er flink til å trene på egen hånd og iblant så trener vi sammen. Vi vet at målet er innen rekkevidde!
I mine øyne har hun ikke kun gått ned masse i vekt, hun er blitt en helt annen person. Nei, hun har jo egentlig ikke det, hun er den samme personen med den samme personligheten. Men hun har blitt en bedre utgave av seg selv. Hun er bedre trent og i bedre form nå enn tidligere. Hun virker langt mer bekvem på treningssenteret og hun er mer selvsikker og fornøyd med seg selv. Det merkes godt at det ikke er like skummelt å gå ut av komfort sonen nå lenger.
Gode venner
I løpet av året som har gått så har jeg blitt bedre og bedre kjent med Linda. Vi har hatt mange samtaler rundt trening og kosthold. Gjennom alle våre samtaler rundt hvordan vi skulle klare å jobbe oss gjennom forskjellige motganger så har vi lært å kjenne hverandre ganske så godt og vi har etter hvert blitt gode venner. Vi har tatt en kopp kaffe utenfor treningssenteret en gang iblant og vi har nå i det siste også begynt å trene litt sammen.
Mai 2016
Marlene har nevnt flere ganger at vi kanskje skulle gå ut å ta en kaffe sammen. Jeg tenker at det kunne vært hyggelig, men likevel er jeg litt skeptisk. Jeg liker PT’ en Marlene kjempegodt, og hadde aldri fått til alt dette uten henne. Men det er jo ikke sikkert at hun er like hyggelig privat da. Kanskje hun er en skikkelig “bitch”? Og om det viser seg at hun er en drittsekk når hun ikke er på jobb, så spørs det om jeg vil ha samme tilliten til henne når jeg kommer for å trene igjen. Jeg er så redd for å ødelegge det vi er i gang med på treningsfronten. Hvorfor skulle det være akkurat PT’en som var så hyggelig at jeg har lyst til å bli bedre kjent med henne? Hadde vært så mye lettere om det hadde vært hvilken som helst annen…
– Linda –
Det er lov å kose seg en gang iblant! Det gjelder ALLE. Det er det å gjøre det med måte og finne en balanse som er nøkkelen.
Vi har hatt våre faste roller helt frem til nå. Men nå som jeg er sykemeldt og deretter går i mammapermisjon så kommer rollene til å viskes ut, ihvertfall under en periode. Når jeg er på jobb er jeg PT og den som bestemmer løpet mens Linda er kunden som har PT time. Men på privaten så er vi venner. Da kan vi dra på trening sammen eller vi kan ta en tur på cafe og ta en kaffe og slå av en hyggelig prat. Under det kommende året kommer vi ikke til å ses på jobben min i det hele tatt men kun på privaten.
Nå som jeg straks skal føde og må ta det pent med treningen i en periode fremover og Linda skal opereres for å så deretter måtte ta det rolig i en periode så har jeg foreslått at vi skal hjelpe hverandre med opptreningen. Det er alltid lettere og morsommere å trene sammen med noen.
Desember 2016
Da jeg skulle melde meg inn på treningssenter ifjor, så valgte jeg det senteret som var lengst vekk, men innen rimelig avstand hjemmefra. Jeg ville trene et sted der jeg kjente færrest mulig. Da kunne jeg snike meg inn å trene uten å bli lagt merke til. Så hver gang jeg trente, dro jeg alene og prøvde å gjøre meg mest mulig usynlig.
For litt siden spurte Marlene om vi skulle trene sammen, hun og jeg. Jeg trodde hun tulla. Selv om vi etter hvert har blitt gode venner, så kan ikke amatøren Linda trene sammen med en proff PT? Eller? Men det gikk faktisk veldig bra! Nå har vi trent sammen flere ganger og jeg tar meg i å tenke på hvor koselig det er å trene sammen med noen! For det første så sluntrer man ikke unna når man har avtalt et tidspunkt å trene sammen, og for det andre så er det faktisk veldig hyggelig når man kan både skravle og trene og kose seg sammen på en gang! Håper vi kan fortsette med det.
– Linda –
Det er kanskje ikke helt vanlig at et slikt vennskap oppstår mellom PT og kunde. De fleste velger å ikke bli altfor godt kjent med kundene sine. Dette av den enkle grunnen at det kan bli vanskelig å opprettholde et profesjonelt samarbeid. Denne balansegangen har vi fått til på en fin måte. Nå er det jo ikke slik at jeg blir like godt kjent med alle mine PT kunder. Men gode venner vokser ikke på trær og jeg synes det er dumt å gå glipp av et godt vennskap.
Et år fylt av svette, tårer og latter
Romjul 2016
Når en som meg har klart å begynne å trene og gå ned i vekt, så kan alle klare det! For min del handlet det om å finne en person som jeg hadde tillit til, som forsto meg og som kunne hjelpe og støtte meg hele veien. Jeg fant denne personen i form av en PT på et treningssenter. Marlene er en helt unik PT med evne til å se det positive i folk og få dem til å gjøre sitt beste! Det at vi har blitt venner i tillegg har ikke vært avgjørende for at jeg har kommet så langt. I mine øyne har det heller vært en ekstra utfordring å kombinere rollene som PT-kunde og venn. Jeg synes ikke det har vært så lett å kombinere de to rollene, spesielt ikke i starten, men nå går det veldig mye bedre.
Jeg har aldri følt meg sett ned på når jeg har PT-time med Marlene. Hun kan så utrolig mye og passer på at alt gjøres riktig. Vi setter opp mål sammen og vi legger planer for hvordan jeg skal trene fremover for å nå disse målene. Jeg har nådd mål etter mål dette året, for jeg har en som passer på meg, pusher på meg og ikke minst heier på meg! Det virker som at PT’en Marlene blir like glad som PT-kunden når vi når et mål vi har jobbet for. Dette gjør at man føler seg både stolt og glad som PT-kunde! Jeg hadde aldri, ALDRI, kommer så langt som jeg er idag uten Marlene.
Marlene er den beste PT’en i verden!!!
– Linda –
Linda sin reise er fortsatt ikke over, vi har en liten bit igjen. I løpet av året som har gått så har hun stått på og hele tiden gjort sitt aller beste. Det har kostet henne en god del svette og noen tårer langs veien, men hun har aldri gitt opp. Hun har hvert flink til å møte opp på kurskvelder, treninger og PT timer hele veien og har ikke sluntra unna fra trening uansett om hun til tider har hatt god lyst. Hun er sta og målbevisst og jeg er overbevist om at hun kommer til å nå målet sitt. Når det målet er nådd skal vi sette nye mål. Det er viktig å ha noe å jobbe mot for å holde motivasjonen ved liv! Vi skal fortsette og jobbe hardt og ta enhver utfordring med et smil.
Idag har jeg og Linda hvert en liten tur på treningssenteret. Ikke for å trene men for å ordne med litt andre ting. Dere kommer til å få vite hva om ikke så altfor lenge men inntil videre så er dette hjemlig. Akkurat nå så tørr jeg ikke trene ellers hadde jeg gjerne gjort dette også. Akkurat nå har jeg pause, ihvertfall over helgen.
Det er ikke det at jeg ikke tørr å trene fordi jeg er redd at det skal være skadelig for meg eller barnet mitt. Nei, ikke i det hele tatt. Men jeg har hørt og lest at det å trene kan fremprovosere en for tidlig fødsel. Ikke at det hadde hvert veldig tidlig hvis lille gutt bestemte seg for å komme ut nå, det er kun 1 1/2 uke igjen til termin. Men jeg har ikke lyst til å sette igang noe nå i helgen. Jeg ønsker helst å få gå helt frem til termin. Men hvis jeg ikke får det så ønsker jeg ihvertfall at jeg skal få gå til over helgen. Jeg vil helst slippe å føde på nyttårsaften.
Jeg har ingen som helst planer for nyttårsaften så jeg er ikke redd for å gå glipp av noen festligheter. Jeg vil bare at lillegutt heller skal bli født tidlig på året enn sent. Ihvertfall så sent som det skulle bli skulle han komme i løpet av de neste tre dagene. Jeg ønsker heller at gutten min blir blant de eldste i klassen sin, en den aller yngste. Jeg syns at barna begynner skolen veldig tidlig. Og jeg må si at jeg foretrekker at barnet mitt får begynne skolen som seksåring enn som femåring.
Dette er ikke noe jeg kan bestemme, han kommer når han kommer. Men jeg tenker ikke ta noen sjanser når det kommer til det å fremprovosere ting. Det er unødvendig, så akkurat nå får det bli en liten pause i treningen. Hvis han ikke bestemmer seg for å komme ut i løpet av helgen så kan jeg jo fint trene til uka igjen 🙂 Jeg må bare huske på å ta det langt roligere siden jeg føler at kroppen begynner og bli sliten og ikke tåler fult så mye lenger.
Nå skal jeg ta en kveldstur med denne trøttisen. Bare fordi jeg ikke skal trene betyr det ikke at jeg skal sitte hjemme på sofaen hele helgen. Hverdagsaktiviteten lenge leve! 😉
Hei dere! Idag har jeg hvert på fotografering. Ikke hvem som helst fotografering men gravidfotografering. Jeg fikk et gavekort på dette i julegave av kjæresten min. han ville at jeg skulle få foreviget graviditeten siden dette er noe som kanskje kun skjer en gang i livet. For min del så tror jeg nok at dette er tilfelle. At dette er både første og siste gangen jeg er gravid. Hadde jeg blitt gravid tidligere for første gang så kanskje det hadde blitt flere ganger, hvem vet. Men nå som jeg kommer til å få mitt første barn i en alder av nesten 32, og vi dessuten har Tobias fra før av så, så tror jeg dette blir mitt eneste barn.
Fotograferingen gikk over alle forventninger. Jeg har ikke fått sett resultatet enda, men jeg fikk se noen bilder underveis. Jeg ble skikkelig overrasket over hva jeg fikk se med tanke på hvor kleint det til tider føltes å stå der og postere. Flytt hoften hit eller dit, spenn ut rumpa, frem med brystet og magen, trekk skuldrene bak… Det var mye å tenke på og mange kroppsdeler å holde orden på. Men utfra det lille jeg fikk se så ble bildene bra. Fotografen var kjempeflink til å forklare hva jeg skulle gjøre og hun rettet på ting underveis. Hun rettet på alt fra det umulige håret mitt til kanten på kåpa jeg hadde på meg på noen av bildene. På åssen jeg skulle holde hendene og hvor jeg skulle rette blikket. Nå er jeg skikkelig spent på å få se ALLE bildene!
Vi skal avtale en tid for en visningstime der vi får gått igjennom alle bildene og der jeg kan velge hvem bilder og hvem produkter jeg vil ha. Mest sannsynlig kommer jeg vel til å ville ha alle bildene, men det kommer jeg ikke til å ha råd med. Jeg kommer til å plukke ut de jeg og kjæresten min liker best og være fornøyd med det 🙂
Jeg skal tilbake for å ta, ihvertfall, et bilde til da babyen er født. Det trenger jeg til et før og etter bilde jeg vil ha. Et bilde av meg med babyen i magen og et bilde av meg med babyen på magen ♥
Dette har helt klart hvert en opplevelse utover det vanlige. Jeg rekommanderer alle gravide, som vurderer å gjøre en gravidfotografering, å gjøre det. Det er en opplevelse i seg selv og du får et minne for livet. Jeg er virkelig kjempe glad for at jeg fikk dette i gave av kjæresten min ♥ Takk enda en gang gutten min ♥
