God kveld 🙂 Jeg håper at alle har hatt en flott 17 Mai feiring. Det har ihvertfall jeg og familien min. Til tross for dårlig vær og at kjæresten min er i dårlig form. På formiddagen så så vi Tobias gå i tog i byen sammen med klassen sin. Deretter så ble det karuseller og sukkerspinn. Tobias tok pariserhjulet alene faktisk 🙂 Ettermiddagen spanderte vi sammen med Tommy sin familie hjemme hos hans ene søster. Dagen har bydd på god mat og godt selskap 🙂
For noen uker siden så fikk jeg en festdrakt av kjæresten min. Med skjorte, cape og sko. Denne hadde jeg selvfølgelig på idag, dagen til ære 🙂 Han viste at jeg gjerne ville ha en bunad eller festdrakt og kjøpte en som en overraskelse da jeg var hos foreldrene mine sist gang. Han hadde kjøpt den i riktig størrelse, men allikevel var den altfor stor i livet. Linda sin mamma hjalp meg å ta den inn hele 8 cm for en ukes tid siden for at den skulle sitte bra idag. Etter at jeg hadde fått drakten så følte jeg at jeg måtte kjøpe meg en sølje å ha til. Jeg synes at det ser litt tomt ut, som at noe mangler, hvis man ikke har sølje i halsen. Så i slutten av forrige uke så var jeg på Bjørklund og kjøpte meg en fin sølje. Så jeg må si jeg følte meg litt ekstra fin idag 😉
Jeg har aldri brukt hverken festdrakt eller bunad tidligere men jeg synes det er veldig fint. Og dessuten så er det jo praktisk. Det kan jo brukes til dåp, konfirmasjoner og 17 Mai feiring for å bare nevne noen anledninger.
Mathias også hadde bunad på idag. Han vokser så fort så det her var mest sannsynlig den eneste gangen han fikk bruk for akkurat den bunaden 🙂 Lille søte babyen våres ♥ Vi er heldige som har to så pene gutter 🙂
Dette innlegget har vært planlagt i lenger tid. Det ligger en del tanker og følelser bak det, derfor er først nå det blir skrevet ned. Dette innlegget er skrevet i samråd med Linda. Linda som har gått fra å være den usikre jenta som meldte seg på til mitt livstilsforandringskurs/ vektnedgangskurs, til å bli en av mine faste PT kunder og videre derfra til å bli en god venn og kamerat som jeg kan dra på trening sammen med. Alle partier som er skrevet i kursiv har Linda selv bidratt med, og alt er hennes egne ord.
Første gangen jeg traff Linda var i oktober i 2015. Hun hadde meldt seg inn på senteret der jeg jobber, fordi hun ville delta på et vektnedgangskurs. Det var ikke så nøye hvilket type kurs det var, bare det kunne hjelpe henne til å ta tak i sine vektproblemer.
Jeg husker godt de første gangene jeg snakket med Linda. Hun var usikker og ikke særlig snakkesalig. Hun sa minst mulig når vi hadde møter på tomannshånd. Hun ville få veid seg så fort som mulig for å få det overstått. Deretter ville hun ikke snakke om det. Når vi hadde gruppemøter der vi gikk igjennom forskjellige temaer rundt kost og trening så var hun ikke spesielt delaktig i gruppediskusjonene. Hun sa egentlig minst mulig. Hun var også veldig lite komfortabel med treningen. Bare det å være på treningssenteret var en ubehagelig opplevelse til å begynne med. Dette var veldig langt utenfor komfortsonen hennes.
Her startet det hele for litt over et år siden. Dette er er et før bilde som Linda selv har gitt meg og som hun har gitt meg tillatelse til å bruke.
Da Linda meldte seg på til vektnedgangskurset så var jeg var akkurat blitt uteksaminert PT fra Norges Idrettshøgskole og skulle være leder for mitt aller første kurs.
Oktober 2015
«Jeg har meldt meg inn på et treningssenter for jeg tenkte jeg kunne være med på et slankekurs der. Kroppen er altfor stor og tung, så noe må gjøres. Vet ikke helt hvordan dette kurset er lagt opp, men det er uansett verdt et forsøk.
Det ringte en PT til meg i går og ville avtale en tid der vi kunne snakke sammen bare hun og jeg. Hun ville vite litt om meg, hva jeg tenkte om kurset og sette noen mål. Men jeg har ikke lyst til det. Vil ikke fortelle om meg selv. Hun skjønner helt sikkert ingenting. Jeg liker ikke PT?er. De er altfor perfekte med slanke og muskuløse kropper. PT?er er overfladiske og selvopptatte og kan umulig ha opplevd mye motgang her i livet. Det gjelder PT?en som ringte meg også. Marlene het hun. Fant henne på Facebook. Hun kommer ikke til å forstå noen ting. Hun så ut som en typisk PT.»
– Linda –
Først etter at jeg på et av gruppemøtene fortalte deltakerne om min historikk med spiseforstyrrelser så begynte Linda å åpne seg for meg. Grunnen til at jeg fortalte deltakerne om mine egne spiseforstyrrelser var for å bryte ned noen murer. Få dem til å se at det ikke bare var dem som hadde hatt problemer rundt forholdet til mat. Jeg overspiste ikke og var ikke overvektig men jeg hadde fortsatt et forstyrret forhold til mat og kropp. Vitskapen om dette tror jeg gjorde at de følte seg litt tryggere på meg som instruktør. De skjønte at jeg også var en person som hadde gått igjennom vanskelige ting. Jeg var ikke bare noen som var opplært til å stå der og fortelle dem hva de skulle og ikke skulle gjøre uten å ha noen som helst egne erfaringer eller referanser.
November 2015
«Jeg hater treningssenter! Jeg hører ikke hjemme der?
Føler meg som en diger, klumpete elefant som ikke får til noen ting. Blir bare teit når hun PT?en skal vise oss hvordan vi skal gjøre øvelsene og det ser så lett ut. Så skal jeg prøve, og får det ikke til i det hele tatt. Det er skikkelig flaut. Jeg liker ikke å gjøre sånne øvelser. Dette er ikke noe for meg. Jeg burde jo egentlig skjønt det før jeg meldte meg på dette. Men når jeg trener så burde jeg gå fortere ned i vekt, så jeg skal prøve å holde ut litt til ihvertfall ?»
– Linda –
Etter denne kurskvelden så forandret Linda seg. Ihvertfall så forandret hun væremåte ovenfor meg. Hun snakket mer og mer på de personlige samtalene og jeg fikk litt bedre forståelse for både henne og hennes bakgrunn. Hun hadde selv slitt med spiseforstyrrelser da hun var ung. I tillegg hadde hun gått igjennom to svangerskap preget av ekstrem svangerskapskvalme med lange sykehusinnleggelser for å få intravenøs ernæring. Derfor hadde vekten gått veldig mye opp og ned helt fra ungdomstiden. Spesielt tungt var det etter det siste svangerskapet der hun var mye syk og utslitt også i en lang periode etterpå. På grunn av sykdom og dårlig form så var det på denne tiden ikke aktuelt å begynne å trene. Inaktiviteten i seg selv ble en årsak til at kiloene begynte å bli flere og flere.
Desember 2015
«Marlene, PT?en, fortalte på en kurskveld om hvordan hun hadde slitt med spiseforstyrrelser som ung. Kanskje hun ikke er så overfladisk likevel? Kanskje hun kan forstå meg litt? Hun virker jo egentlig ganske så hyggelig og forståelsesfull ?»
– Linda –
Har gjort det før
I 2007 så gikk Linda på et Grete Roede kurs for å ta tak i vekten sin. Hun gikk ned mye i vekt men nådde ikke helt frem til målet sitt i løpet av kurset. Da kurset var over så var tanken den at hun skulle gå et oppfølgingskurs. Men da dette viste seg å utebli så fikk mangel på oppfølging og savnet av et ordentlig treningsopplegg motivasjonen til å dale og kiloene kom raskt tilbake. 7 år senere, da hun meldte seg på til vektnedgangskurset som jeg var instruktør for, så veide hun 21 kg mer enn da hun først meldte seg på til Grete Roede kurset.
Desember 2015
«Jeg har gått ned i vekt før. Og gått opp igjen dobbelt så mye. Nå må jeg gjøre den jobben en gang til? Orker jeg virkelig det? Og hvorfor skal jeg få det til nå, når jeg mislyktes forrige gang?»
– Linda –
Da Linda fortalte meg alt dette så var det mye enklere for meg å forstå henne og hennes motvilje til å snakke om vekten sin. Hun hadde hvert igjennom dette før og det hadde ikke gått veien. Hun kom aldri i mål…
Linda åpnet seg for meg mer og mer og jeg begynte å lære kjenne denne jenta, som ble så veldig usikker hver gang hun kom inn døra på treningssenteret. Jeg lærte meg at det hele tiden var en balansegang. Jeg måtte pushe henne “passe mye”, ikke for mye og ikke for lite. Det var ikke rare motgangen på treningene som skulle til for at hun skulle miste motet. Og jeg ville ikke risikere at hun skulle gi opp.
Fra kursdeltaker til PT kunde
Da kurset var slutt etter 14 uker så var det flere av deltakerne som ønsket videre oppfølging, en av dem var Linda. Derfor satte jeg opp en PT-gruppe, kun for dem. Denne gruppen startet opp med treninger en gang i uken allerede uken etter det at kurset var avsluttet. De ble aldri overlatt til seg selv. De ble fulgt opp hele veien.
På dette tidspunktet så hadde Linda kommet veldig langt. Hun hadde nådd det målet vi hadde satt opp at hun skulle nå før jul og kursets slutt. Hun hadde gått ned halvparten av sitt langsiktige mål og hun var langt bedre trent en da vi startet opp. Vi viste begge to at hennes langsiktige mål var altfor stort for at det skulle være realistisk å innfri på 14 uker. Linda hadde et ønske om å gå ned hele 56 kg, noe som ikke er gjort på et blunk. For å nå dette målet trengte vi å ta tiden til hjelp.
Januar 2016
«Slankekurset er slutt. Vet ikke helt hva jeg synes om opplegget der. All teorien som ble tatt opp på kurskveldene kan jeg veldig godt fra før. Men det å ha noen som veier meg og følger meg opp har vært avgjørende for at det her har fungert til nå. Jeg har vært litt irritert på at det går an å ha et kurs som bare er så kort, for det er jo virkelig ikke lagt opp for oss som vil veldig mye ned i vekt. Men Marlene har lovet å følge oss videre, så da går det litt til.
– Linda –
Helt fra starten i oktober 2015 så har fokus vært på å etablere en treningsrutine og å forandre kostholdet til det bedre. Underveis i kurset så jobbet vi mye med kostplaner dvs det å planlegge og loggføre kostholdet. Vi brukte aldri noen diettplaner. Aldri noen veiing av mat eller telling av antall kalorier. Dette hadde ikke fungert med jentene på dette kurset. De hadde et ønske om å forandre livsstil. Få en bedre og sunnere hverdag. Ikke å leve under et strengt regime som er vanskelig å få til å fungere i praksis i en hverdag sammen med familien. Istedenfor å lage strenge dietter så fokuserte vi på bevisstgjøring. Gjennom å skrive ned akkurat alt de spiste i løpet av hver dag så kunne vi i ettertid gå inn og se hva som var bra og hva som var mindre bra. Vi kunne gå inn å plukke ut konkrete ting for å skape varige forandringer for å gjøre kostholdet bedre. Litt av gangen, isteden for å snu alt opp ned på en og samme gang.
Februar 2016
«Jeg vet ikke om jeg tør å si det høyt, men faktisk så tror jeg at jeg liker å trene! Det er gøy å bevege kroppen, og kjenne at den fungerer. Jeg merker at jeg har blitt sterkere! Og jeg får stadig til nye ting! Jeg skal innrømme at den eneste grunnen til at jeg startet med å trene, var at jeg ville gå ned i vekt. Men når jeg nå merker hvor mye mindre vondt jeg har overalt, og hvor mye bedre jeg fungerer i hverdagen, så er jo det en mye bedre grunn til å trene.
– Linda –
Jeg vet at Linda syntes at dette var et opplegg som fungerte bra for henne. Hun fikk et sunnere forhold til mat og skjønte at det går an å kose seg en gang iblant hvis man gjør det med måte. Kunnskapen om dette gjorde det enklere for Linda og de andre deltakerne å jobbe seg videre også da de av en eller annen grunn hadde spist noe usunt. Det at vi ikke kalte det for å “skeie ut”eller å “gå på en sprekk” gjorde det lettere for dem å stå på videre og ikke se det hele som et nederlag og en grunn til å gi opp. Det å spise en liten sjokoladebit eller drikke et glass med vin på helgen en gang iblant er ikke å mislykkes med vektnedgangen og jeg synes det hadde blitt helt feil å få dem til å føle det slik.
Det å gå ned i vekt er en prosess og alt er ikke svart eller hvitt. Det er forskjell på det å gjennomgå en livvstilsforandring og det å gå på konkurransediett. Jeg tror at det var dette og det faktum at de ble ordentlig fulgt opp som var de viktigste komponentene gjennom kurset og deretter i PT-gruppen.
Mars 2016
Jeg liker best hvis jeg kan trene når Marlene er på jobb. Det er tryggest. Trygt å vite at hun er i resepsjonen om det skulle være noe. Trenger ikke å snakke med henne mer enn “Hei” og “Hade”, men det å vite at hun er der og kjenner meg litt, gjør det lettere å trene. Pluss at jeg presser meg litt ekstra i tilfelle hun skulle følge med på hva jeg gjør.
– Linda –
Viktigheten av restitusjon
Jeg har hvert nøye med å følge opp alle deltakerne når jeg har sett dem på trening. Uansett om de har hvert på trening for å trene sammen med meg eller på egenhånd. Linda har blitt irritert og sint på meg flere ganger siden jeg har sagt ifra om at hun til tider har overdrevet treningen og ikke tatt restitusjonen på alvor.
Det er ikke alltid helt enkelt å få noen til å forstå viktigheten av restitusjon. Overtrening er ikke noe å strebe etter. Trener man for mye og aldri tar seg tid til restitusjon bryter man ned det man har jobbet hardt så hardt for å oppnå. Det er ikke noen heldig situasjon for noen. Men hvis man ikke er klar over hvor viktig det er med restitusjon så skjønner man heller ikke hva det er man gjør feil. Da kanskje man trener enda hardere og enda mer i et forsøk å oppnå bedre resultater. Det bli en vond sirkel. Dette er en av årsakene til at jeg har hvert nøye med å følge opp også denne biten, ikke kun når det kommer til Linda, men for alle PT kundene mine.
April 2016
Marlene har vært sint på meg. Eller kanskje ikke sint, men veldig streng. Hun mener jeg trener for mye, og at da bryter jeg ned kroppen istedenfor å bygge den opp. Men jeg ble irritert og lei meg. Jeg følte at jeg var veldig flink og var skikkelig i siget med treningen. Endelig følte jeg at alt fungerte som jeg ønsket. Derfor ble jeg så skuffet når jeg trodde hun skulle si at jeg var kjempeflink, men så var hun skikkelig streng og alvorlig isteden?
– Linda –
Stå-på-vilje gjennom opp- og nedturer
Mye har skjedd siden Linda sin reise startet i oktober 2015. Idag, litt over 1 år senere er vi fortsatt ikke helt i mål. Vi har støtt på noen utfordringer langs veien. Motgang vil vi alltid møte i en eller annen form. De er en del av livet. Gjennom å ta små skritt og jobbe utfra de forutsetningene man selv har, så har vi likevel klart å holde kursen mot målet hele veien. En motgang er ikke noe annet enn akkurat det, en motgang. Det er ikke noe grunnlag for å gi opp! Og det har Linda ikke gjort, hun har ikke gitt opp.
Mai 2016
«Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men det finnes ålreite PT?er faktisk! Ihvertfall en! Den støtten Marlene har gitt meg hele veien er uvurdelig. Hun er så tålmodig og snill og hun har så stor omsorg for de rundt seg. Hun ser ikke ned på noen selv om man er stor og rund, går i slaskete, umoderne klær eller ikke fikser treningen helt. Marlene har stått trygt og stødig ved siden av meg gjennom blod, svette og tårer. Hun har pushet og pushet, trøstet litt og vært litt streng, for så å pushe igjen. Dette hadde aldri gått uten henne.
– Linda-
Målet er rett rundt hjørnet
Idag veier Linda 47 kg mindre enn da jeg møtte henne for aller første gang. Hun har fortsatt 9 kg igjen før hun har nådd målet med vektnedgangen sin. Hun skal straks opereres for et lyske brokk. Noe som gjorde henne veldig urolig for en tid tilbake. Også det faktum at jeg skulle gå i mammapermisjon gjorde henne bekymret. Bekymret for at hun ikke skal klare å fortsette jobbe mot målet på egen hånd, at hun atter en gang ikke skal komme i mål, nå som hun må holde opp med treningen for en periode. Men nå tar hun dette mye mer med ro. Nå ser hun at til tross for at jeg ikke er på jobb så klarer hun å holde igang med treningen. Hun er flink til å trene på egen hånd og iblant så trener vi sammen. Vi vet at målet er innen rekkevidde!
I mine øyne har hun ikke kun gått ned masse i vekt, hun er blitt en helt annen person. Nei, hun har jo egentlig ikke det, hun er den samme personen med den samme personligheten. Men hun har blitt en bedre utgave av seg selv. Hun er bedre trent og i bedre form nå enn tidligere. Hun virker langt mer bekvem på treningssenteret og hun er mer selvsikker og fornøyd med seg selv. Det merkes godt at det ikke er like skummelt å gå ut av komfort sonen nå lenger.
Gode venner
I løpet av året som har gått så har jeg blitt bedre og bedre kjent med Linda. Vi har hatt mange samtaler rundt trening og kosthold. Gjennom alle våre samtaler rundt hvordan vi skulle klare å jobbe oss gjennom forskjellige motganger så har vi lært å kjenne hverandre ganske så godt og vi har etter hvert blitt gode venner. Vi har tatt en kopp kaffe utenfor treningssenteret en gang iblant og vi har nå i det siste også begynt å trene litt sammen.
Mai 2016
Marlene har nevnt flere ganger at vi kanskje skulle gå ut å ta en kaffe sammen. Jeg tenker at det kunne vært hyggelig, men likevel er jeg litt skeptisk. Jeg liker PT’ en Marlene kjempegodt, og hadde aldri fått til alt dette uten henne. Men det er jo ikke sikkert at hun er like hyggelig privat da. Kanskje hun er en skikkelig “bitch”? Og om det viser seg at hun er en drittsekk når hun ikke er på jobb, så spørs det om jeg vil ha samme tilliten til henne når jeg kommer for å trene igjen. Jeg er så redd for å ødelegge det vi er i gang med på treningsfronten. Hvorfor skulle det være akkurat PT’en som var så hyggelig at jeg har lyst til å bli bedre kjent med henne? Hadde vært så mye lettere om det hadde vært hvilken som helst annen…
– Linda –
Det er lov å kose seg en gang iblant! Det gjelder ALLE. Det er det å gjøre det med måte og finne en balanse som er nøkkelen.
Vi har hatt våre faste roller helt frem til nå. Men nå som jeg er sykemeldt og deretter går i mammapermisjon så kommer rollene til å viskes ut, ihvertfall under en periode. Når jeg er på jobb er jeg PT og den som bestemmer løpet mens Linda er kunden som har PT time. Men på privaten så er vi venner. Da kan vi dra på trening sammen eller vi kan ta en tur på cafe og ta en kaffe og slå av en hyggelig prat. Under det kommende året kommer vi ikke til å ses på jobben min i det hele tatt men kun på privaten.
Nå som jeg straks skal føde og må ta det pent med treningen i en periode fremover og Linda skal opereres for å så deretter måtte ta det rolig i en periode så har jeg foreslått at vi skal hjelpe hverandre med opptreningen. Det er alltid lettere og morsommere å trene sammen med noen.
Desember 2016
Da jeg skulle melde meg inn på treningssenter ifjor, så valgte jeg det senteret som var lengst vekk, men innen rimelig avstand hjemmefra. Jeg ville trene et sted der jeg kjente færrest mulig. Da kunne jeg snike meg inn å trene uten å bli lagt merke til. Så hver gang jeg trente, dro jeg alene og prøvde å gjøre meg mest mulig usynlig.
For litt siden spurte Marlene om vi skulle trene sammen, hun og jeg. Jeg trodde hun tulla. Selv om vi etter hvert har blitt gode venner, så kan ikke amatøren Linda trene sammen med en proff PT? Eller? Men det gikk faktisk veldig bra! Nå har vi trent sammen flere ganger og jeg tar meg i å tenke på hvor koselig det er å trene sammen med noen! For det første så sluntrer man ikke unna når man har avtalt et tidspunkt å trene sammen, og for det andre så er det faktisk veldig hyggelig når man kan både skravle og trene og kose seg sammen på en gang! Håper vi kan fortsette med det.
– Linda –
Det er kanskje ikke helt vanlig at et slikt vennskap oppstår mellom PT og kunde. De fleste velger å ikke bli altfor godt kjent med kundene sine. Dette av den enkle grunnen at det kan bli vanskelig å opprettholde et profesjonelt samarbeid. Denne balansegangen har vi fått til på en fin måte. Nå er det jo ikke slik at jeg blir like godt kjent med alle mine PT kunder. Men gode venner vokser ikke på trær og jeg synes det er dumt å gå glipp av et godt vennskap.
Et år fylt av svette, tårer og latter
Romjul 2016
Når en som meg har klart å begynne å trene og gå ned i vekt, så kan alle klare det! For min del handlet det om å finne en person som jeg hadde tillit til, som forsto meg og som kunne hjelpe og støtte meg hele veien. Jeg fant denne personen i form av en PT på et treningssenter. Marlene er en helt unik PT med evne til å se det positive i folk og få dem til å gjøre sitt beste! Det at vi har blitt venner i tillegg har ikke vært avgjørende for at jeg har kommet så langt. I mine øyne har det heller vært en ekstra utfordring å kombinere rollene som PT-kunde og venn. Jeg synes ikke det har vært så lett å kombinere de to rollene, spesielt ikke i starten, men nå går det veldig mye bedre.
Jeg har aldri følt meg sett ned på når jeg har PT-time med Marlene. Hun kan så utrolig mye og passer på at alt gjøres riktig. Vi setter opp mål sammen og vi legger planer for hvordan jeg skal trene fremover for å nå disse målene. Jeg har nådd mål etter mål dette året, for jeg har en som passer på meg, pusher på meg og ikke minst heier på meg! Det virker som at PT’en Marlene blir like glad som PT-kunden når vi når et mål vi har jobbet for. Dette gjør at man føler seg både stolt og glad som PT-kunde! Jeg hadde aldri, ALDRI, kommer så langt som jeg er idag uten Marlene.
Marlene er den beste PT’en i verden!!!
– Linda –
Linda sin reise er fortsatt ikke over, vi har en liten bit igjen. I løpet av året som har gått så har hun stått på og hele tiden gjort sitt aller beste. Det har kostet henne en god del svette og noen tårer langs veien, men hun har aldri gitt opp. Hun har hvert flink til å møte opp på kurskvelder, treninger og PT timer hele veien og har ikke sluntra unna fra trening uansett om hun til tider har hatt god lyst. Hun er sta og målbevisst og jeg er overbevist om at hun kommer til å nå målet sitt. Når det målet er nådd skal vi sette nye mål. Det er viktig å ha noe å jobbe mot for å holde motivasjonen ved liv! Vi skal fortsette og jobbe hardt og ta enhver utfordring med et smil.
Idag har jeg og Linda hvert en liten tur på treningssenteret. Ikke for å trene men for å ordne med litt andre ting. Dere kommer til å få vite hva om ikke så altfor lenge men inntil videre så er dette hjemlig. Akkurat nå så tørr jeg ikke trene ellers hadde jeg gjerne gjort dette også. Akkurat nå har jeg pause, ihvertfall over helgen.
Det er ikke det at jeg ikke tørr å trene fordi jeg er redd at det skal være skadelig for meg eller barnet mitt. Nei, ikke i det hele tatt. Men jeg har hørt og lest at det å trene kan fremprovosere en for tidlig fødsel. Ikke at det hadde hvert veldig tidlig hvis lille gutt bestemte seg for å komme ut nå, det er kun 1 1/2 uke igjen til termin. Men jeg har ikke lyst til å sette igang noe nå i helgen. Jeg ønsker helst å få gå helt frem til termin. Men hvis jeg ikke får det så ønsker jeg ihvertfall at jeg skal få gå til over helgen. Jeg vil helst slippe å føde på nyttårsaften.
Jeg har ingen som helst planer for nyttårsaften så jeg er ikke redd for å gå glipp av noen festligheter. Jeg vil bare at lillegutt heller skal bli født tidlig på året enn sent. Ihvertfall så sent som det skulle bli skulle han komme i løpet av de neste tre dagene. Jeg ønsker heller at gutten min blir blant de eldste i klassen sin, en den aller yngste. Jeg syns at barna begynner skolen veldig tidlig. Og jeg må si at jeg foretrekker at barnet mitt får begynne skolen som seksåring enn som femåring.
Dette er ikke noe jeg kan bestemme, han kommer når han kommer. Men jeg tenker ikke ta noen sjanser når det kommer til det å fremprovosere ting. Det er unødvendig, så akkurat nå får det bli en liten pause i treningen. Hvis han ikke bestemmer seg for å komme ut i løpet av helgen så kan jeg jo fint trene til uka igjen 🙂 Jeg må bare huske på å ta det langt roligere siden jeg føler at kroppen begynner og bli sliten og ikke tåler fult så mye lenger.
Nå skal jeg ta en kveldstur med denne trøttisen. Bare fordi jeg ikke skal trene betyr det ikke at jeg skal sitte hjemme på sofaen hele helgen. Hverdagsaktiviteten lenge leve! 😉
Hei dere! Idag har jeg hvert på fotografering. Ikke hvem som helst fotografering men gravidfotografering. Jeg fikk et gavekort på dette i julegave av kjæresten min. han ville at jeg skulle få foreviget graviditeten siden dette er noe som kanskje kun skjer en gang i livet. For min del så tror jeg nok at dette er tilfelle. At dette er både første og siste gangen jeg er gravid. Hadde jeg blitt gravid tidligere for første gang så kanskje det hadde blitt flere ganger, hvem vet. Men nå som jeg kommer til å få mitt første barn i en alder av nesten 32, og vi dessuten har Tobias fra før av så, så tror jeg dette blir mitt eneste barn.
Fotograferingen gikk over alle forventninger. Jeg har ikke fått sett resultatet enda, men jeg fikk se noen bilder underveis. Jeg ble skikkelig overrasket over hva jeg fikk se med tanke på hvor kleint det til tider føltes å stå der og postere. Flytt hoften hit eller dit, spenn ut rumpa, frem med brystet og magen, trekk skuldrene bak… Det var mye å tenke på og mange kroppsdeler å holde orden på. Men utfra det lille jeg fikk se så ble bildene bra. Fotografen var kjempeflink til å forklare hva jeg skulle gjøre og hun rettet på ting underveis. Hun rettet på alt fra det umulige håret mitt til kanten på kåpa jeg hadde på meg på noen av bildene. På åssen jeg skulle holde hendene og hvor jeg skulle rette blikket. Nå er jeg skikkelig spent på å få se ALLE bildene!
Vi skal avtale en tid for en visningstime der vi får gått igjennom alle bildene og der jeg kan velge hvem bilder og hvem produkter jeg vil ha. Mest sannsynlig kommer jeg vel til å ville ha alle bildene, men det kommer jeg ikke til å ha råd med. Jeg kommer til å plukke ut de jeg og kjæresten min liker best og være fornøyd med det 🙂
Jeg skal tilbake for å ta, ihvertfall, et bilde til da babyen er født. Det trenger jeg til et før og etter bilde jeg vil ha. Et bilde av meg med babyen i magen og et bilde av meg med babyen på magen ♥
Dette har helt klart hvert en opplevelse utover det vanlige. Jeg rekommanderer alle gravide, som vurderer å gjøre en gravidfotografering, å gjøre det. Det er en opplevelse i seg selv og du får et minne for livet. Jeg er virkelig kjempe glad for at jeg fikk dette i gave av kjæresten min ♥ Takk enda en gang gutten min ♥
Jeg er nå i svangerskapsuke 39 (38+2). Jeg er i trimester 3, graviditetsmåned 10 og hele 95% av mitt svangerskap er overstått. Det vil si at jeg nå har 14 dager igjen til termin den 10 Januar 2017 og at fødselen nærmer seg veldig fort. Dette kanskje blir den siste svangerskaps oppdateringen?
Jeg lurer fortsatt på om jeg kommer til å få gå helt frem til termin eller om den lille gutten min kommer til å komme for det. Jeg har hørt at det er vanlig at førstegangsfødende gjerne går over tiden. Men det er jo ikke tilfelle for alle. Min mamma fikk alle sine tre barn mellom 10 og 14 dager for tidlig. Det kan jo hende at det blir tilfelle også for meg. Det viktigste er selvfølgelig at han er frisk og rask, men han får gjerne vente med å komme ut til etter helgen.
Denne uken har jeg ikke fått trent i det hele tatt, utenom det jeg har gjort i sammenheng med julekalenderen. Men jeg har gått mange turer med Eroc. Turene blir ikke like lange og raske lenger da jeg føler at jeg blir sliten og tungpustet veldig fort. Til tider også da jeg ikke gjør noe spesielt.
Det føles fortsatt godt for kroppen å holde seg i bevegelse, uansett om jeg må ta det litt roligere nå. Jeg står fast ved at fysisk aktivitet er bra både for meg og for babyen min så lenge jeg gjør ting med måte, ikke overanstrenger meg og lytter til kroppen. Og jeg kommer til å holde meg i fysisk aktivitet helt frem til fødselen så lenge det lar seg gjøres. Men jeg tørr ikke å pushe grensene for langt for jeg vil helst av alt ikke gjøre noe som kanskje påskynder fødselen. Jeg vil at lille knyte skal holde seg inne i magen ihvertfall over helgen.
Ukens aktivitet i magen
Magen den vokser og likeså gjør den lille krabaten der inne. Jeg synes det er koselig og betryggende at han er i bevegelse støtt og stadig. Hadde jeg ikke følt så mye bevegelser så hadde jeg blitt veldig bekymret. Noe som ikke er like koselig er da han sparker opp under ribbenene. Noe han gjør ganske så ofte. Det er faktisk ganske ubehagelig for da får jeg fort sure oppstøt og blir kort i pusten. Hver natt den siste uken så har jeg slitt med sure oppstøt både da jeg skal legge meg og da jeg har våknet i løpet av nettene. Jeg har våknet minimum en gang per natt av at jeg må opp på do og tisse. Den lille begynner å få dårlig plass der inne!
Nå er det kun 14 dager igjen til termin. 14 dager! Det er helt utrolig at tiden har gått så fort. Jeg gleder meg veldig til vi får treffe det lille knyte våres og til jeg får holde han i armene mine før aller første gang ♥ Men samtidig så er jeg litt nervøs. Jeg blir tross alt mamma for aller første gang.
Ukens tanker om fødselen
Magen vokser i rekordfart og jeg kjenner svake kynnere, litt til og fra, både på natten og på dagen. De kommer oftere og oftere nå. Men dette er jo kun tegn på at kroppen gjør seg klar for hva som skal komme og ikke noe farlig. Utover dette så har jeg daglig vondt i bekkenet og kramper i begge lyskene. Ofte da jeg har hvert ute og gått tur med Eroc eller da jeg har sittet rolig i lenger perioder.
Hver gang jeg får sure oppstøt, noe jeg får rimelig ofte, så gjør det vondt høyt oppe i ryggen. De siste dagene/nettene så har jeg hatt mye vondt i venstre side og i ryggen. Men også dette kommer og går. Det hadde hvert fint å fått sovet hele nettene nå siden jeg vet at jeg mest trolig har en god del våken netter i vente.
Jeg er fortsatt ikke spesielt redd eller nervøs for selve fødselen. Jeg er mer nervøs for akkurat det tidspunktet da det hele starter enn for selve fødselen. At jeg skal være alene da det drar igang, for det vil jeg ikke.
Igår så tenkte jeg at jeg skulle være litt lur så da jeg skiftet på sengene så tok jeg to av tisselakene som vi tidligere har brukt i sengen til Tobias og la på min side i min og Tommy sin seng. Hvis vannet skulle gå på natten så vil jeg ikke at madrassen og sengen skal bli ødelagt. Det er jo kun noen få måneder siden vi kjøpte den. Litt forutseende går det jo an å være 😉
Fødebagen står ferdig pakket inne på barnerommet. Nå kan det jo egentlig skje når som helst. Svangerskapet er snart overstått og det gjenstår å se om det blir noen flere svangerskaps oppdateringer 😉
Til tross for at kjæresten min umulig kunde ha funnet på en julegave som toppet gaven jeg fikk ifjor så stopper han aldri å overraske. Denne julen så fikk jeg nemlig en av mine favorittparfymer og et gavekort. Ikke et hvem som helst gavekort, men et gavekort hos Haslien fotografene. Sammen med gavekortet så fikk jeg også en time for fotografering den 28 desember. Tanken bak gavekortet er at jeg skal få foreviget graviditeten. At jeg skal få tatt ordentlige gravid bilder som jeg kan ha som minne av den her tiden for resten av livet. Han er god gutten min ♥
Det er kun 2 dager igjen til den 28. Så jeg har fått beskjed om at jeg må se på nettsiden til fotografen for å finne ut av hvem type bilder jeg vil ta. Det finnes jo så utrolig mange flotte bilder! Både standard gravid bilder og akt bilder. Jeg kommer til å bli nødt til å sitte og titte og tenke en god del på dette. Både idag og imorgen.
Det virket som om kjæresten min ble fornøyd med sine gaver han også. Uansett om han fikk langt fra så fine gaver som meg. Han fikk mest praktiske ting som han bruk for i julegave av meg. Bland annet så fikk han nye truser, en pysj og et parfyme sett.
Dette er en parfyme han ikke har brukt tidligere men som jeg syntes luktet veldig godt 🙂 Det var en litt krydderi duft og det vet jeg at han liker. Jeg hadde også skrevet et veldig personlig brev til han som jeg tror og håper at han satte pris på. Noen ganger er det enklere å formulere tanker og følelser i ord skriftlig enn muntlig. Jeg tror og håper at han vet hvor mye jeg elsker han. Men det er alltid fint å få høre at man er satt pris på.
Sitter her hjemme og spiser en sen frokost. Idag er det andre juledag og jeg kan se tilbake på julaften og første juledag som to kjempe koselige dager. To dager fylte med god mat, godt selskap og fine gaver. På julaften og igår så valgte jeg bevist å ikke bruke så mye tid på å holde bloggen oppdatert. Istedenfor så har jeg brukt masse tid sammen familien ♥ Noe som er veldig viktig for meg. Jeg har så langt ikke fått feiret sammen med min egen familie. Men jeg vet at det ikke drøyer så altfor lenge før de kommer hit og besøker oss. Jeg tørr ikke sette meg i bilen og kjøre så langt som det er hjem til dem akkurat nå. Ikke nå som termin er så nære.
På selveste julaften så startet dagen stille og rolig her hjemme. På ettermiddagen så kjørte vi hjem til Tommy sin søster for å feire jul sammen med henne, familien hennes, familien til kjæresten hennes og så Tommy sine foreldre. Jeg tror vi var hele 16 stykk. Vi hadde en kjempe koselig ettermiddag i hyggelig lag. Masse god mat og veldig godt selskap. Alle hygget seg og hadde det trivelig sammen. Etter at vi hadde spist julemiddag så åpnet vi alle julegaver. Det tok sin tid med tanke på at vi var så mange og at det var stappet med gaver under juletreet.
Ungene virket stor fornøyde med gavene sine. Tobias ble kjempe glad da han fikk en del fotball relaterte ting. Han fikk fotballsko til å bruke på innendørs treninger, sengesett med Barcelona og litt annet smått og godt. Men mest glad tror jeg han ble over at han fikk en ekte Zlatan Ibrahimovich drakt som Tommy hadde klart å få tak på til han i siste liten. Etter at alle gaver var blitt pakket opp så spiste vi riskrem og lettet etter mandelen. Vi koset oss til sent ut på kvelden.
Det ble veldig mye mat til overs på julaften og vi ble invitert på julelunsj igår for å hjelpe til å spise opp all maten 🙂 Så igår etter at Tommy hadde levert Tobias til mammaen hans (han skulle feire jul sammen med henne og hennes familie igår) så tok vi turen ned til Tommy sin søster enda en gang. Vi hadde ende en hyggelig ettermiddag i godt selskap, med mye latter.
Jeg må innrømme at det var veldig deilig å ikke ha feire jul hjemme i år. Det var deilig å slippe å ordne å styre med all mat selv. Dessuten så har vi ikke så veldig god plass og det hadde blitt vanskelig å få plass til så mange mennesker hjemme hos oss. Men bare det faktum at jeg nå kunde sette meg ned når jeg kom hjem uten å måtte tenke på rydde vekk mat og vaske var veldig deilig. Nå som som svangerskapet nærmer seg slutten er alt mye tyngre enn vanlig og jeg fort blir sliten.
Jeg håper at alle dere der ute har hatt en fantastisk jul så langt og at dere får en fin andre juledag ♥
Dagen igår var det et år siden vi forlovet oss. Et helt år siden! Et helt år siden fikk jeg den fineste gaven jeg noen gang har fått. Forrige julaften så fikk jeg et veldig personlig og romantisk gave. Et brev som betydde veldig mye for meg. Et brev som jeg kommer til å ta være på for evig. Et brev alt for personlig for at jeg skal dele det her på bloggen. Noe er og forblir personlig og mellom to mennesker.
Sammen med dette brevet så fikk jeg en vakker forlovelsesring og mannen min som gikk ned på kne. Noe jeg aldri hadde trodd ville skje. Det var den fineste julegaven jeg noen gang har fått og jeg husker denne kvelden som om det var igår. Jeg husker så veldig godt hvor glad og rørt jeg ble. Gledestårene som rant nedfor kinnene mine samtidig som jeg ikke kunde slutte å le.
Denne julaftens kvelden vil jeg huske for all fremtid. Lite viste jeg og vi den kvelden at vi denne julaften, et år senere, skulle sitte og vente på ankomsten av enda et familiemedlem. Våres felles barn. Det tror jeg ikke at noen av oss hadde forventet. Men jeg er like lykkelig nå som den kvelden og jeg gleder meg veldig til barnet våres kommer. Og jeg ser frem mot vår fremtid sammen som kjærester, foreldre og familie ♥
Tidligere idag så fikk jeg et spørsmål angående hva jeg har gjort for å slippe å få strekkmerker. Egentlig så har jeg ikke noe klart og tydelig svar på det spørsmålet. Jeg har såvidt jeg selv kan se ikke fått et eneste strekkmerke. Åssen jeg har klart å ikke få det det vet jeg faktisk ikke. Jeg trodde at alle gravide fikk strekkmerker bare mer eller mindre mye.
Jeg har hørt at det ikke hjelper å smøre kroppen med hverken oljer eller kremer. At strekkmerker det får man uansett for det er noe som er arvelig. Så hvis din mamma fikk strekkmerker under svangerskapet så får du det også. Jeg vet ikke hva som er tilfellet men jeg har hvert nøye med å smøre magen min uansett. Det kan jo umulig gjøre noen skade å prøve å holde hunden mest mulig elastisk. Det burde jo heller være en fordel tenker jeg.
Jeg har under graviditeten min brukt to forskjellige produkter mot strekkmerker, en olje og en krem. Weleda Stretch Mark Massage Oil og Vaadi Hand & Body Lotion. Jeg har brukt begge produktene om hverandre men etter at oljen tok slutt så har jeg kun brukt kremen fra Vaadi de siste ukene.
Begge disse produktene har hvert veldig drøye og behagelige å bruke. Kremen fra Vaadi går inn i huden litt raskere en oljen men begge produktene levner huden veldig myk og god. Oljen lukter veldig godt, men litt i sterkeste laget etter min mening. Ihvertfall hvis man smører seg akkurat før leggetid.
Siden jeg ikke har fått noen strekkmerker og siden jeg føler at huden er mykere og mer elastisk nå enn før jeg begynte å bruke disse produktene så er jeg veldig fornøyd. Men med det sagt så kommer jeg aldri til å få vite om det er grunnet det faktum at jeg har hvert nøye med å smøre magen min med disse produktene som jeg ikke har fått noen strekkmerker. Jeg vet jo ikke åssen magen min hadde sett ut nå, hadde jeg ikke hvert nøye med å smøre den.
Igår da jeg hentet posten så lå det et svært blått konvolutt i postkassa våres. Den første tanken min var hva har Tommy bestilt nå? Men så fikk jeg se at det var navnet mitt som stod skrevet på konvolutten. Det stod at det var postet i og sendt ifra Sverige. Det var også noe veldig kjent med håndskriften som navn og adresse var skrevet med. Det gikk ikke mange sekundene før jeg skjønte hvem som var avsenderen. Det var en gammel barndomsvenn som jeg ikke hadde sett på veldig mange år.
Nå begynte jeg å bli nysgjerrig på hva hun hadde sendt til meg. Konvolutten var aldeles fort stort og tungt for at det skulle være et julekort. På utsiden av konvolutten så stod det spesifisert at det inneholdt en bok. Hvorfor hadde hun sendt meg en bok? Og hva for bok? Jeg fortet meg inn for å finne ut av det. Da jeg åpnet konvolutten så fant jeg ut at det inneholdt et julekort og en bok.
Det viset seg at jeg hadde hatt rett i hvem avsenderen var. På julekortet stod det at boken var en gave til babyen i magen min. For en nydelig overraskelse! Det var ikke hvem bok som helst heller, nei det var den Stora Emilboken av Astrid Lindgren 🙂 Jeg har alltid likt Astrid Lindgren sine fortellinger. Og nå så har den lille gutten i magen min fått sin aldeles egen Emilbok i julegave ♥
Boken er kjempe fin, med masse morsomme bilder som vekker minner fra barndommen da man selv leste om Emil og alle hans sprell. Boken er dessuten på svensk, så nå kanskje den lille gutten min får lære seg mitt språk også 😉
Sofie, hvis du leser dette så tusen takk enda en gang! Ikke trodde jeg at jeg skulle finne noe så fint i en konvolutt i postkassa mi igår 🙂
