Jeg kan starte det her innlegget med å si at jeg har alltid hvert mot det å omplassere dyr. Har man skaffet seg et dyr så skal man ta ansvar for det. End og story. Men nå er det faktisk slik at vi har valgt å omplassere hunden våres.
Dette er ikke noe vi har tatt en avgjørelse på over nattan. Absolutt ikke. Nei dette har leget i kortene over en lenger tid nå. Hvorfor er det brått greit å omplassere han til tross for at jeg er mot det? Grunnet situasjonen vi står oppi. Vi kjøpte Eroc da det kun var meg, Tommy og Tobias. Jeg var arbeidsledig og hadde all tid i verden. Tobias bodde hos oss på 50% også den gangen og jeg var veldig mye alene. Vi begge hadde lyst på hund og siden jeg gikk hjemme så syntes vi at det var et godt tidspunkt for å skaffe en. Jeg kunde lære hunden å bli renslig siden jeg gikk hjemme. Og den kom til å få masse oppmerksomhet og turer. Det fikk han også de første årene.
Også da jeg begynte å jobbe hadde jeg veldig mye tid til overs for Eroc. Jeg jobbet kun tre dager i uken i førsten og jeg gikk lange turer med han i skogen gjerne flere ganger i uken. Da jeg begynte å jobbe fulltid så fikk jeg mindre tid til Eroc men alikevel så fikk jeg alltid til å gå en langtur med han hver dag, før eller etter jobb.
Etter at vi fikk Mathias så har ting blitt litt snudd på hue. I førsten så var vi fast bestemte på ateroc skulle inkluderes for at han og Mathias skulle bli godt kjent med hverandre. Men dette var enklere sagt en gjort. Eroc er en leken klumpeduns som ikke skjønner hvor stor han er og som ikke ser seg for. Og det å sette ned Mathias på gulvet sammen med han har ikke hvert aktuelt. Eroc sine 40 kg hadde knust han.
Eroc har derfor måttet være på kjøkkenet imens Mathias har fått være i stua for å lære seg å snu seg rundt, krabbe og etterhvert gå. Ikke veldig inkluderende, jeg vet.
Eroc er også en hund som krever mye. Han krever oppmerksomhet og han krever mosjon og hjernetrim. Noe han faktisk ikke får nok av hos oss lenger. Han er ille til å trekke da man skal gå tur. Det går fint da man går med han alene men det er ikke et alternativ å ha med han og vognen på samme gang. Ser han en annen hund eller en katt så er jeg redd at vognen går en vei og bikkja en annen noe som kan få katastrofale følger.
I tillegg til at jeg, og vi, føler at han ikke får det han trenger lenger så blir han ikke lettere å ha å gjøre med her hjemme. Han utagerer på en måte da han ikke får nok oppmerksomhet og stjeler gjerne ting fra kjøkkenbenken. Sikkert en helt naturlig reaksjon men det er ikke noe morsomt.
Dessuten så er han veldig til å passe på oss noe som jo i utgangspunktst er en bra ting. Men det er ikke fult så bra da dette innebærer at han bjeffer veldig mye så fort han ser eller hører at noen beveger seg ute på veien som går forbi huset våres. For og ikke snakke om hvis noen banker på døra. Jeg selv skvetter da han drar igang hvis jeg ikke er forberedt og Mathias er blitt veldig redd for den bjeffingen. Det er derfor veldig lite morsomt da Eroc drar igang med dette da vi har lagt Mathias for kvelden. Opp til flere ganger i løpet av en og samme kveld blir lillegutt vekket pga bjeffingen hans. Og det er veldig kjedelig at søvnen til Mathias skal bli forstyrret på den måten omtrent hver kveld.
Det har ikke hvert noen enkel beslutning. Men da jeg først begynt å tenke på det å omplassere han så er det det som har følts mest riktig ut. Både for han og for oss. Spesielt nå som vi venter enda en liten gutt. Vi kommer ikke til å få mer tid til han men heller mindre. Dessverre. Vi er jo alle veldig glad i han. Han har hvert min lille bebis helt frem til dess at Mathias kom til verden og det er alt annet enn morsomt å kvitte seg med han. Men jeg er overbevist om at det faktisk er til hans eget beste. Og jeg vil hans beste.
Det kommer helt sikkert til å føles veldig rart til tider. En hund blir jo et familiemedlem og han kommer til å etterlate seg et tomrom. Jeg vet at jeg kommer til å savne koseklumpen våres. Men jeg vet også at det er ting ved det å ha hund jeg ikke kommer til å svane. Jeg kommer ikke til å svane bjeffingen eller det å finne hundehår i alt fra maten våres til Mathias sine bleier.
Eroc flyttet hjem til sin nye familie igår, men først etter å ha hvert hjemme hos dem på “besøk” flere ganger. Dels for at han skulle bli kjent med den nye familien og dels for at de skulle få teste ut åssen det var å ha han. Det har fungert veldig bra. De har tatt godt vare på han. Sendt oss mange fine bilder der det er helt klart at han koser seg. De har gått mange lange turer og han blir inkludert i familien. Vi skal holde kontakten og vi skal få lov til å komme og besøke han og det føles godt ut. Jeg håper og tror at Eroc vil få det langt bedre nå enn hva jeg føler at han har hatt det de siste månedene. Jeg ønsker han alt godt og vil at han skal ha et fortsatt godt liv ❤
Klem Marlene ♡
#mamma #hund #dyr #gravid #omplassering #kjærlighet #familie #vanskelig
Noen ganger må man bare gjøre det som er best for hunden, og jeg mener uten tvil at omplassering i alle fall er mye bedre enn avliving, så lenge hunden er frisk og rask. Noen er såpass egoistiske at de heller velger å avlive, fordi “ingen kan gi hunden et bedre liv enn meg selv”, noe man selvsagt liker å tru, men som absolutt ikke er sant.
Og når man skaffer seg dyr er det viktig å tenke på hvordan livet vil se ut i fremtiden også, og ikke bare her og nå. Selvsagt passer det perfekt å skaffe seg en hund når man er hjemmeværende med all tid i verden, også når man er barnløs, eller godt inn i rutinen med et barn. Men, hva med fremtiden? Skal jeg jobbe fullt, skal jeg ha flere barn; kommer jeg til å kunne tilby hunden nok selv med endringer i situasjonen? Jeg ser alt for mange som skaffer seg en hund, for så å omplassere den to år etterpå fordi de da er gravide med sitt første barn og ikke har tid. Jeg mener, en hund bør man forvente lever i alle fall 10 år, og da burde man greie å tenke 3 år frem i tid om den faktisk passer inn i livsstilen med barn, samboer, jobb, eller hva nå situasjonen vil tilsi 🙂 Man kan også komme i den situasjonen der hunden faktisk ikke takler forandringene (da snakker jeg ikke om eieren ikke har tid til den lenger og den blir mye aleine) og da må man jo også noen ganger ta et vanskelig valg.
Selv har jeg tatt til meg omplasseringshunder som jeg igjen har måtte omplassere fordi hunden rett og slett ikke har passet inn i flokken. Slikt kan skje og det er kjipt. Men så lenge hunden kommer til et godt hjem der både hunden og eieren trives med hverandre, så er det jo ingenting som er bedre enn det 🙂
Jeg syns dere har gjort et flott valg for hunden deres jeg og det står det respekt av <3 Høres ut som om dere har funnet er perfekt hjem også 😀
Elevele: Takk for fine og oppmuntrende ord 🙂 Jeg velger selv å tro at dette er det mest fornuftige valget vi kunne ha tatt. Og jeg kan med hånden på hjertet si at den gangen vi kjøpte Eroc så hadde jeg ikke noen tanker på å bli mamma. Men her sitter jeg nå og er snart mamma til to. Så uventede ting kan skje 🙂 Men man bør selvfølgelig tenke seg om så godt det lar seg gjøres 🙂
Uff, så trist at det ikke funket på måten som var planlagt.. Jeg synes det er veldig bra at dere tenker på hunden sitt beste og ikke beholder han av “egoistiske” grunner. Jeg håper han får et supert hundeliv, som han helt sikkert får. Så bra at dere får besøke han når dere vil! Masse lykke til videre, dette var nok det riktige valget.
TINA HALVORSEN: Takk for fine ord <3 Det er en vanskelig beslutning å ta absolutt, men jeg føler at dette var det riktige. Det beste for alle involverte.