Opprinnelig postet 11/1-2017
Nå har det hvert veldig stille her på bloggen i noen dager. Jeg har ikke skrevet så mye som en setning siden fredag. Og det med veldig god grunn. Lørdag den 7/1-2017 kl 18:47 ble jeg og kjæresten min foreldre til verdens vakreste lille gutt. Da han kom til verden så veide han 3600 gram og var 51 cm lang. Han er den vakreste og mest velskapte lille gutten jeg noen gang har sett. Han er helt fantastisk ♥ Han er perfekt ♥ Han er mammas lille hjerte ♥
Kjæresten min var med meg gjennom hele fødselen og det setter jeg veldig stor pris på. Spesielt med tanke på at jeg vet hvor mye han mistrives på sykehus. Det må ha hvert vanskelig for han å stå ved siden av meg å se meg ha det så vondt uten å kunne hjelpe. Han følte seg nok både liten og hjelpeløs. Det var jo ikke mye han kunde gjøre utenom å komme med oppmuntrende ord og en hånd å holde. Men hans nærvær betydde utrolig mye. Bare det at han var der var betryggende, jeg var ikke alene om å gå igjennom det hele. Han var der hos meg. Han stod ved siden min og det var en stor trøst i det å kunne få øyekontakt med han da jeg hadde det som mest vondt.
Direkte etter fødselen så var vi ganske medtatte alle tre. Jordmødrene og legene på barselavdelingen syntes at gutten våres pustet litt raskt til tider. De trodde at dette skulle gå over i løpet av natten og at det kun var grunnet at han svelget en del fostervann under fødselen. Dagen etter hadde gutten våres fortsatt litt rask pust og dessuten litt feber. De tok blodprøver for å finne ut av om han hadde noen infeksjon i kroppen. Han hadde litt høyere verdier enn hva han burde ha, noe som ikke var helt unormalt. Men i tillegg til den raske pusten så syntes legene at verdiene var så pass høye at de valgte å begynne å gi han antibiotika på søndag kveld. Egentlig så skulle vi ha fått lov til å dra hjem på mandag formiddag men isteden så ble lillegutt lagt inn på nyfødtintensiven for overvåking.
I skrivende stund så er vi fortsatt på sykehuset. Den lille gutten våres er blitt litt piggere og de avsluttet antibiotikakuren på formiddagen idag. Vi skal bli igjen her på sykehuset ihvertfall frem til imorgen. Fremst for at de skal se om han klarer å spise nok på egen hånd. Men også for å se på responsen på at antibiotikaen er blitt tatt vekk. Kroppen trenger mer væske og næring under en slik antibiotika kur en ellers for at den skal kunne håndtere og bryte ned medisinen. Grunnet dette så har han fått mat på sonde i tillegg til det han har ammet og har da ikke trengt å jobbe så mye for maten som hva han kommer til å bli nødt til da vi kommer hjem.
Planen er at om han er flink til å spise å få i seg nok næring på egen hånd så får vi dra hjem imorgen. Det hadde hvert veldig godt å få komme hjem. Hjem og begynne det nye livet og den nye hverdagen våres. Men både jeg og kjæresten min er enige om at vi heller blir på sykehuset en dag ekstra eller to. Det viktigste er at gutten våres har det bra. Så lenge vi er på sykehuset så bli han holdt under oppsikt og godt tatt vare på. Det er en trygghet for oss at de heller beholder han her en dag ekstra en at de sender oss hjem i usikkerhet. Igår kveld og idag så har vi fått ha han med oss inn på rommet våres igjen og det gjør at alt føles mye lettere, uansett om vi fortsatt er kvar på sykehuset.
Det er ikke helt enkelt å være nybakt mamma og ikke få ha det lille barnet hos seg hele tiden. Nå vet jeg virkelig åssen det føles ut å være mamma og være bekymret for barnet sitt. Jeg er veldig takknemlig for at han ikke er alvorlig syk. En infeksjon er en bagatell i forhold til mye annet. Og den lille gutten min blir godt passet på av både meg, pappaen sin og all sykehuspersonell. Vi kommer til å gjøre alt for at han skal ha det bra. Nå og for all fremtid. Jeg elsker det lille hjerte mitt ♥♥♥
Klem fra en lykkelig nybakt mamma ♥
