Opprinnelig postet 7/11-2016
Når jeg stod opp hadde jeg ikke en anelse om at vi skulle ende opp på fødeavdelingen bare noen timer senere. Dagen startet som hvilken søndag som helst egentlig. Tobias var våken tidlig men satte seg for å se på barnetv en stund. Når jeg stod opp så gikk jeg ned på kjøkkenet for å lage rundstykker til frokost. Jeg virkelig elsker varmt og nybakt brød på morgenen. Tommy skulle sove noen timer til siden han jobbet natt og ikke sluttet på jobb før kl. 06 på morgenen. Tobias ville ikke vente med å spise frokost frem til rundstykkene var klare uten ville ha frokost så fort han kom ned. Når baksten endelig var ferdig stekt så spiste jeg frokost i stillhet mens Tobias satt i pysjen og koset seg i sofa kroken.
Men denne søndagidyllen varte ikke så veldig lenge. Da klokken var 11:30 gikk jeg opp for å vekke Tommy, han skulle tilbake på jobb igjen kl 14 og pleier å ville ha litt tid sammen med guttungen før han skal dra. Jeg satt på sengekanten og snakket med han da plutselig det føltes ut nesten som at jeg tisset på meg. Jeg reiste meg opp og løp inn på badet. Jeg gikk fortsatt i morgenkåpen og da jeg kom inn på badet hadde, hva det enn var, rent helt ned til kanten av sokkene på begge benene.
Det gikk over like fort som det begynte. Jeg satte meg med mobilen og søkte på hva det kunde være og om noe var galt. Jeg bestemte meg ganske raskt for å ringe fødeavdelingen og spørre dem der. Da jeg fortalte hva som skjedd så fikk jeg klare beskjed om å legge meg ned så fort som mulig og ikke reise meg noe mer før ambulansepersonell var på plass. Hun jeg snakket med misstenkte at vannet hadde gått. Jeg sa at jeg skulle legge meg så fort jeg fått gått og tatt på meg noen klær, men fikk klare beskjed om at det skulle jeg ikke. Jeg skulle legge meg ned NÅ. Så jeg gjorde som hun sa og la meg på sofaen. Guttungen satt i sofaen ved siden av så jeg sendte han opp til Tommy for å hente noen klær til meg. Jeg ville ikke bli hentet av ambulansen iført kun morgenkåpe!
Tommy skjønte ikke mye og kom seg fort ut av sengen og ned med klær til meg. Jeg rakk akkurat å få på meg en joggebukse og en topp før de kom i ambulansen (vi bor veldig nærme sykehuset). Jeg har såvidt jeg kan huske aldri hvert i en ambulanse før og hele situasjon føltes helt uvirkelig. I ambulansen målte de blodtrykk og sjekket fosterlyder for å sjekke om alt var bra med lille gutten min i magen. Det var det takk og lov. Da vi kom frem til sykehuset så ble jeg kjørt inn på fødeavdelingen og plassert på et rom der jeg ble koblet opp til en monitor som fulgte med på hjertelyder og puls. Jeg fikk også en liten sak å holde i hånden med en liten knapp på som jeg skulle trykke på hver gang jeg følte fosterbevegelser.
Tommy og Tobias kjørte etter ambulansen og kom opp på rommet like etter at jeg selv kommet inn. Vi fikk vente en stund men da legen kom så ble det tatt gynekologisk sjekk og innvending og utvendig ultralyd for å faststelle om det var fostervannet som gått eller ikke. Takk og lov så fant de ikke noen tegn til at det skulle være dette. Det var ikke noen tegn til lekkasje og det var godt om fostervann inne hos gutten min. Det eneste de kunde se var veldig tyntflytende utflod. Jeg fikk klarsignal om å dra hjem men hvis det skjedde igjen i løpet av dagen så måtte jeg komme tilbake til fødeavdelingen direkte.
Det har ikke skjedd noe mer siden jeg kom hjem. Men jeg har holdt meg i ro hele dagen. Jeg har ikke hverken hatt lyst til eller turt å gjøre så mye. Men lillegutt i magen han har det bra. Det er full aktivitet i magen og det føles beroligende. Akkurat nå er jeg bare veldig glad at det var falsk alarm. Jeg syns det er litt for tidlig for han å komme ut nå, ingen av oss er helt forberedt på det enda. Han får veldig gjerne bli i magen helt frem til termin. All personell på fødeavdelingen tok godt vare på meg og akkurat det føltes veldig bra. Men denne opplevelsen fikk meg til å skjønne hvor raskt det kan gå. Så imorgen skal jeg pakke fødebaggen og fylle ut alt av papirer jeg ikke har fylt ut helt enda.
Nå er det kvelden!
Klem Marlene <3
