Jeg har tenkt lenge på å publisere det her innlegget så det har leget ferdigskrevet en god stund. Jeg vet godt at når man er gravid så går man opp i vekt og får mage. Det vet alle. Det hører jo med 🙂 Men det ikke alle vet eller tenker over er at det ikke er helt lett for alle å gjennomgå den prosessen. Selvfølgelig skjer det ting med kroppen fysisk som gjør at du føler deg annerledes og du kan få en del plager. Så langt er jeg helt fri fra plager så det er ikke det jeg skal inn på. Jeg har ikke veid meg en eneste gang siden jeg ble gravid, unntatt fra når jeg har hvert på svangerskapskontroll. Dette er veldig bevist. Jeg har en badevekt, tom på batterier forsåvidt men de er bare å bytte. Jeg har tenkt på å veie meg flere ganger for å følge litt med på om jeg går opp mye eller lite. Men så har jeg ombestemt meg. For egentlig så vil jeg ikke vite om jeg har gått opp i vekt. Hvorfor? Jeg takkler det dårlig. Eller det gjør at jeg får en mindre god følelse i kroppen.

Dere syns helt sikkert at det her er teit. Det bryr jeg meg veldig lite om. Det er lett for noen som ikke vet hvem jeg er og ikke heller kjenner til min bakgrunn å si at det der det er bare for dumt. Når jeg var 14 år og gikk i svenske versjonen av ungdomsskolen så fikk jeg som så mange andre, for meg at jeg ikke var bra nok. Jeg så ikke bra nok ut og jeg veide for mye. Jeg gjorde egentlig ikke det med ca 67 kg til mine 174 cm men jeg følte det sånn. Mye grunnet at jeg alltid hadde hvert veldig slank og nå begynte jeg å få former. Jeg begynte få hofter og pupper og det gjorde at jeg gikk opp fra å ha veid under 60 kg opp til å veie 67 kg på ganske kort tid og det likte jeg ikke. Brått veide jeg mer enn hva mange av mine kamerater gjorde. De var lavere enn meg men det tenkte jeg ikke spesielt mye over den gangen. Uansett, fra å ha hvert en ganske så inaktiv person så begynte jeg å trene. Først begynte jeg å jogge. Jeg sluttet på rideskolen fordi jeg syntes ikke det var like gøy lenger å jeg kunne ikke fordra synet av meg selv i ridebukser. Syntes det så ut som at jeg hadde DE store lårene. Etterhvert så begynte jeg å spille håndball også. Men det skjedde ikke noe med vekta, jeg gikk ikke ned. I samme slengen så gjorde kjæresten min siden 5 mnd tilbake det slutt, og en gutt i klassen slengte noen gloser om at jeg var blitt bred over rava. Det var på en måte det eneste som skulle til for at jeg, som alt var en person som var veldig sjenert og usikker på meg selv, skulle ta til mer drastiske metoder. Jeg begynte å trene enda mer. Jeg trente brått håndball 2 ggr per uke pluss kamper, og jeg begynte trene judo mellom 2 og 3 ggr per uke. Men det stoppet ikke der. Nei, jeg begynte å kaste opp maten. Hver gang jeg hadde spist, utenom når jeg hadde spist frokost, så kastet jeg opp. Frokosten kastet jeg aldri opp, viste vel et sted langt der inne at jeg egentlig trengte næring. Det spillet ikke noen rolle om jeg var hjemme, på skolen, eller hos venninna mi. Hadde jeg spist hva jeg selv mente var for mye så kastet jeg opp. Spiste ikke godteri, sa nei til alt av kaker og bakverk som ble servert i selskaper og syntes at nå burde jeg gå ned. Men gjorde egentlig ikke det da heller. I denne perioden av livet mitt så var det egentlig synd på både familien min og beste venninna min. Jeg sa ikke sannheten om mine problemer til mamma og pappa og de prøvde jo bare å hjelpe meg. Venninna mi fikk klare beskjed om at om ho fortalte noen om åssen jeg holdt på så var vi ikke venner mer. Jeg var ikke spesielt snill kan man vel konkludere med. Etter en periode på flere måneder så konfronterte mamma meg og jeg lovet å stoppe opp med engang.

Det gjorde jeg vel også på en måte. Jeg sluttet å kaste opp, det gjorde jeg. Men jeg spiste mindre og mindre istedenfor. Jeg bytte på en måte en spiseforstyrrelse mot en annen. Jeg sa at jeg hadde spist mat på skolen, noe jeg sjeldent gjorde, så at jeg ikke orket noen middag da jeg kom hjem. Fortsatte trene like mye og spiste kun en liten yoghurt på kvelden etter trening. Jeg begynte å rase i vekt, å jeg mistet mensen. Mamma ordnet så at jeg måtte gå til “skolesyster” og veie meg en gang i uken for at jeg ikke skulle gå ned enda mer. Noe som var ganske så pinlig egentlig. Når jeg var 15/16 år og sluttet ungdomsskolen så veide jeg ikke mer enn 50 kg. Det er 16 kg mindre enn hva jeg anser være min normalvekt nå og jeg har ikke vokst en cm i høyden siden den gangen. Jeg veide fortsatt veldig lite første året på videregående, et sted mellom 53 og 57 kg, noe som fortsatt er aldeles for lite. Jeg husker ikke om det var i ungdomsskolen eller på videregående, men jeg hadde mye problemer med magen og i da ble jeg sendt på undersøkelser for å finne ut av hvorfor mensen var vekk osv. Når jeg var 17 eller 18 år så fikk jeg scannet hode, de fant ikke noe galt, utenom det at jeg hadde en hormonnivå tilsvarende den hos en 10 åring.

Ikke så langt etter dette så begynte jeg å treffe han som var kjæresten min i ungdomsskolen igjen og da var det et eller annet som skjedde. Brått så begynte vel hormonene å fungere som de skulle, mensen kom tilbake og jeg begynte også å gå opp i vekt. Men brått veide jeg hele 72 kg istedenfor, noe jeg ikke var veldig happy med. Men kjæresten min likte meg jo uansett og alt ettersom nivåene i kroppen stabiliserte seg så gikk jeg ned til normalvekten min igjen og der har jeg holdt meg sånn ca siden den gangen. Jeg begynte å spise normalt og fikk et mer sunt forhold til både mat og trening med tiden. Det tok lang tid før jeg spiste søtsaker eller ikke tenkte veldig mye på hva jeg stoppet i meg. Og det tok lang tid før jeg sluttet å må dårlig og føle meg kvalm etter at jeg hadde spist mye.

Ikke så mange som kjenner meg så godt eller vet så veldig mye om meg, for jeg slipper sjeldent folk veldig nære innpå livet. Dette er ikke meg idag, og har ikke hvert på mange, mange år. Men det er en del av meg og jeg kommer nok alltid til å tenke litt mer enn andre på hvor mye jeg spiser og hva jeg veier. Jeg bryr meg egentlig ikke i den forstand, men hvis jeg brått går opp til 69 kg da syns jeg ikke det er noen god følelse. Sånn kommer det nok alltid til å være. Men så lenge jeg vet at jeg ikke er feit, spiser forholdsvis sunt og holder meg i bevegelse så har jeg det helt fint. Men jeg liker uansett ikke når tallene på vekta begynner å klatre. Nå vet jeg godt hvorfor de klatrer og jeg vet at de skal det. Men det er en rar følelse og jeg tenker helst ikke på hvor mye jeg evt vil gå opp i løpet av graviditeten. Jeg tenker ikke gjøre som mange andre å tenke at så lenge jeg er gravid så kan jeg spise hva jeg vil for jeg blir feit uansett, for det er ikke tilfelle. Spiser du normalt og holder deg i bevegelse så skal det fint være mulig å kvitte seg med graviditets kilon når babyen er kommet til verden 🙂 Jeg trives med kroppen min og jeg liker å holde meg i form og det tenker jeg fortsette med. Det er det som gjør at jeg mår bra, ikke de eksakte tallene på badevekta. Det er viktigere at klærne passer og at du føler deg bra enn hva som står på den vekta, det har jeg lært den harde veien 😉 Til dere som sliter med en eller annen spiseforstyrrelse og prøver å finne veien ut av det: Stå på det er mulig og det er så verdt det!

#lovelife #mat #trening #familie